Historikken er skrevet av Torbjørn Øyen (f.1941) i forbindelse med at ungdomshuset Fjellvang i Tranvikan markerte sitt 75-årsjubileum i 2015.
I forbindelse med at ungdomshuset Fjellvang her på Tranvikan i disse tider feirer 75-årsjubileum fikk jeg for en tid siden forespørsel om jeg til denne “husker-du-kvelden”, kunne prøve å få til et historisk sammendrag. I fra forberedelsene til bygging av huset, fra selve byggeperioden, og hendelser i fra senere bruk av huset. Jeg husker selvsagt ikke noen ting fra denne tiden. Det har en enkel forklaring - jeg var ikke født enda. Så jeg vurderte sterkt på om jeg skulle ta på meg oppdraget. Jeg mente det var utrolig interessant å få litt innblikk i noe av det som foregikk i kulturfronten her i bygda for 75-80 år siden. Derfor takket jeg ja til oppdraget.
Jeg har vært rundt i bygda, og snakket med noen av dem som var med på å starte ungdomslaget, og som samtidig var med på å bygge ungdomshuset. Jeg har også bladd i skriv og protokoller fra denne tiden. På en “husker-du-kveld” betyr det at vi skal minnes noe. Derfor må vi bruke fantasien ekstra godt, og se for oss det vi hører. Vi må tenke oss tilbake til en tid, da det verken var vei eller elektrisitet her i bygda. Selv om det er huset vi skal feire, så vil jeg gå enda lengre tilbake i tid. Fra den tiden da ungdomslaget på Tranvikan ble startet. Jeg kan ikke garantere om det er helt sant, men det er meg fortalt, at ideen til å starte ungdomslaget her i bygda ble unnfanget midt borte i Fillfjorden av noen ungdommer i fra Tranvik-kretsen, da de kom roende heim fra fest i Fillan.
Samme hvordan det var eller ikke var så ble den 22.02.1933 besluttet å stifte ungdomslag i Tranvik-kretsen. Det hadde som formål å arbeide for ungdomshus i bygda, så snart de innkomme midler tillot det. Det ble bestemt å holde møte annenhver søndag kl. 16.00 på ettermiddagen. Møtene gikk på omgang rundt om i bygda og oppslutningen var stor. Etter å ha lest møteprotokollen fra den tiden, så skjønner jeg at de hadde det trivelig og artig på møtene sine. Nesten bestandig både åpent og avsluttet møtene med sang. En gang var det en spøkefugl som hadde skrevet “møtet åpnedes ikke med sang”, og han hadde understreket IKKE. Så var det en annen gang det sto skrevet “møtet åpnedes ikke med sang, grundet at nesten alle tilstedeværende medlemmer var forkjølet.
Det var en som mente det var for lite kvinner på møtet, bare 5 stykker. Derimot var det et dusin menn til stede. Dersom det er noen som undres på hvordan været var den 13.01.1935 så står følgende “i kveld er det et farlig føre, enhver må være forberedt på å falle og slå seg når de går hjem”. En annen gang står det “der ble til underholdning gjort en lek som heter å selge smågris, som gjorde seg godt ut til alles tilfredshet”. Man må gå ut fra at det var leken, og ikke grisen som gjorde seg ut.
Til underholdning for øvrig så var det som oftest opplesning. Til og med skuespill ble fremført på ungdomsmøtene. Det er nedskrevet hvem som var både sufflør og regissør, og hvem som hadde de forskjellige rollene. For å få inn penger ble det på møtet utloddet forskjellige ting. Det kom inn 3-5 kroner på hvert møte. En gang var det nede i bare 2 kroner og 40 øre. Det var nok en annen tid, og andre summer det var snakk om den tiden. Midt i 1930-årene lå inntektene fra en fest i fra 50 til godt og vel 100 kroner. Lagsinntekten i 1937 var for eksempel på 209 kroner og 7 øre. Sankthansaften 1934 kom det inn 112 kroner. Inngangsbilletten var på 50 øre. Men kontoen vokste seg stadig større, og lysten til å bygge ungdomshus vokste i takt med kontoen.
Som vi hadde hørt ble det holdt ungdomsmøter og det ble arrangert fester rundt omkring i bygda. Sommers tid danset de på låven. Jeg har hørt at de til og med kunne ta seg en svingom neden på svabergene. Eller på en setervoll i fine sommerkvelder når gauken gol, og solskiva gikk rød og fin ned vest i havet. Så den romantiske rammen rundt det hele var sikkert orden.
Det ble ikke stilt så store krav til de musikalske. De var godt fornøyd om det var en som satt og “reksa” på et munnspill, torader, eller en gammel fiolin. Jeg har også hørt at de enkelte ganger bare hadde en kam og smørpapir som det musikalske innslaget. Det var nok ikke sikkert at underlaget alltid var så godt egnet til å danse på.
Dere må fortsatt bruke fantasien godt: Dere kan nok tenke dere situasjonen når de danset langflat tango nede på et svaberg, og de var så uheldig at de trødde på en sleip stein eller en måselort. Da kunne det kanskje bli i langflateste laget. Eller når de danset “sharleston” oppå en halvbløt setervoll i høyhælte sko, og knotten bet gjennom silkestrømpene til kvinnene. Da kunne det som Knut Bjørnsen sa: bli utdelt poeng både for innhold og framførelse.
Vinters tid hendte det at ungdomsfestene med dans foregikk inne i storstua rundt omkring på gårdene. Det var vel ikke så enkelt å være ungdommer. På loftet lå det kanskje “ein gammel Hitterkaillj” og kakket med krokstaven mens han prøvde å sove. På et annet loft lå kanskje ungfolket på gården med småunger som skulle sove. Som dere skjønner var det ikke så rart, at det etter hvert ble stilt andre krav til lokaliteter for festarrangement. Spørsmålet om hus ble jevnlig diskutert på møtene, men det ble utsatt.
Så begynte ting å skje, og da skjedde det fort. Den 30.10.1938 ble det igjen diskusjon om hustomt, om husets størrelse og om det var mulig å skaffe lån til bygging av huset. Alle medlemmene ble oppfordret til å komme på neste møte for å diskutere saken videre. Den 04.11.1938 var 22 medlemmer til stede på møte. De var da på befaring i Langvågen og ble enige om at det var denne plassen som passet best til plassering av ungdomshuset. Det ble nedsatt en komite som skulle forhandle med de respektive grunneierne om fri grunn til tomta.
På møte den 10.04.1939 hadde laget fått et tilskudd på 700 kroner fra Fillan kommune. Dette til opparbeidelse av tomt. På det møtet ble det også bestemt at tomta skulle graves ut, og at de skulle prøve å få støpt grunnmuren før vinteren og frosten satte inn.
Tegningner forelå allerede. Det hadde seg slik at Finnøy kommune var det tidligere bygd et tilsvarende hus. Det var tegnet av en maskiningeniør ved Finnøy motorfabrikk. Det var en kar her fra bygda som var på Finnøy motorfabrikk på et oppdrag. Han fikk da med seg tegningen av huset hjem. Og huset her på Tranvikan ble derfor bygd etter samme tegning. Det er en forandring som ble foretatt, både hovedinngangen og kjøkkeninngangen var i begynnelsen på langveggen mot nord. Etter kort tid ble kjøkkeninngangen flyttet til sydvest tverrvegg.
I protokollen fra møtet 23.04.1939 framgår det, at tomta var skyldsatt og at skjøtet forelå. På det samme møtet, altså dåpsdagen, ble det også bestemt at plassen skulle hete Fjellvang. Den 04.06.1939 forelå det svar fra Tranvik sanitetsforening, om at ungdomshuset skulle få låne, 1000 kroner, som laget hadde søkt foreningen om. 05.11.1939 ble det underskrevet en panteobligasjon pålydende 2000 kr, med panterett i lagets eiendom, altså Fjellvang. Med 700 kr i kommunalt tilskudd, 1000 kr i lån fra Tranvik sanitetsforening, et annet lån på 2000 kr og lagets egenkapital på anslagsvis 2000-2500 kr var byggingen av huset allerede kommet godt i gang.
Når du vet at det på denne tiden var dårlig stelt med vei i bygda så forstår vi at dette var arbeidskrevende. Sand ble kjøpt og fraktet fra Hvitsand på nordøstsiden av Fjellværøya. Først ble det trillet sand i fra fjæra og om bord i to føringsbåter. De ble så slepet til Langvågen på Tranvikan. Sanden ble trillet på land, og kjørt med hest og vogn opp til tomta. Jeg kan for egen regning tilføye at jeg som ganske ung, først på 1950-tallet, var med på en slik sandfrakting fra Hvitsand til et annet byggeoppdrag. Kan derfor bekrefte at dette var meget arbeidskrevende.
Bjelkelag, sperrer, planker og innvendig panel ble også kjøpt og fraktet til Tranvikan med to forskjellige båter. Den ene båten var en skøyte som hadde navnet Klara, og hørte hjemme i Fillan. Den andre båten var Skreia som tilhørte Jon Selvåg, handelsmannen her på Tranvikan. Jeg husker godt begge båtene. Materialene ble fraktet i land og kjørt opp til byggeplassen. Det var to menn som ble hyret inn og betalt til snekkerarbeidet, men vi skjønner nok at det også ble gjort en stor dugnadsinnsats. Alstså: Byggestart på våren 1939, og til jul samme år sto huset ferdig til bruk.
Allerede den 16.12.1939 holdt ungdomslaget årsmøte i egne lokaler her i Fjellvang. Huset var ikke bordkledd utvendig enda. Det ble gjort i 1944-45. Tømmer til bordkledning ble gitt fra gårdene her i bygda.
Den 2.juledag i 1939 ble det holdt innvielsesfest i Fjellvang. Inngangsbilletten var på 50 øre, og det kostet 10 øre å henge i fra seg frakk og kåpe i garderoben. Prisstigningen for inngangsbillett fra sankthansaften 1934 til 2.juledag 1939 var altså null prosent. Det var et ufyselig vær med snøstorm 2.juledag dette året. På grunn av været ble det dårlig oppmøte til innvielsesfesten. Derfor så “reist dæm kjærringa” og holdt ny fest 2.påskedag i 1940, altså for 75 år siden. I ettertid forstår vi nok, at de var heldig med tidspunktet for byggingen av selve huset. Det var vel ingen av dem som var samlet her til fest 2.påskedag 1940 som hadde noen aning om, at Norge noen dager senere skulle bli okkupert av en fremmed stat. Det fikk vel en viss innflytelse på det videre arbeidet med huset. Men det ser ut som at møtevirksomhet og lagsarbeid fungerte nokså bra utover krigsårene.
Nye folk vokste til og ble med i lagsarbeidet. Huset ble etter hvert utrustet med nødvendig inventar, og omsider ble fester og større sammenkomster arrangert. Etter som jeg nesten er like gammel som ungdomshuset, tenke jeg at det kunne være artig å fortelle om noen episoder jeg har opplevd her på Fjellvang.
En historie husker jeg godt - Jeg var vel en 12-13 år og det var sanitetsfest på huset. Jeg vant en kremkake som var utloddet. Det var på vinteren, og jeg gikk til Fjellvang på ski. Etter festen la jeg i vei oppover bygda med to skistaver i den ene handa, og kremkaka i den andre handa. Når slike varer skal transporteres på ski, så skjønner dere nok at det kunne medføre en viss risiko for innholdet. Det gikk bra helt til den siste nedoverbakken. Da gikk jeg på nesen - jeg en vei og kremkaka en annen vei. Jeg må si at jeg hadde dårlig tro på kremkaka som forsvant på skaren nedover bakken. Bare det å finne en hvit kakeeske i nattemørket kunne by på nokså store problemer, men på et eller annen marakuløs vis fant jeg kakeesken. Og ved senere undersøkelser viste det seg at kaka og fatet var uskadet.
Den første filmen jeg så, var her på Fjellvang. Det er spesielt en gang jeg husker ekstra godt. Det var en fremmedkar som kom hit og skulle vise en film. Det var ikke innlagt lys her enda, så derfor hadde kinomaskinisten et aggregat. Filmlerretet ble opprigget, og vi satt spente og ventet i salen.
Petromaksa ble båret ut på gangen, filmen startet og det var selvsagt bare svart-hvit-film den gangen. Først på filmen var det bare streker og prikker som flagret fram og tilbake, og noen tall før filmen startet.
Plutselig ble det helt stopp og svart i salen. Vi skjønte snart det var aggregatet som hadde stoppet. Det bar i vei bak veggen med kinomaskinisten, for det var der aggregatet var plassert. Og mannen begynte å dra, han dro og dro, men det kom ikke så mye som et smell. Slike aggregat kunne være nokså lunefulle, så vi fryktet det verste, men håpet det beste. Mannen stilte på både sjokk og gass, men ingen ting hjalp - Det var dødt.
Etter hvert samlet nesten alle sammen seg utenfor vestveggen. De fleste av oss som stod der hadde vært med og startet 4-takts trøskemotorer. Det kunne være noen luringer i blant, og det var ikke bestandig at de heller ville starte. Derfor manglet det ikke på tekniske forslag, og forskjellige diagnoser ble stilt, men NEI.
Jeg får si som hain Oluf i Raillkattlia, min unge alder til tross, så hadde jeg hørt det var to ting som var viktig på slike innretninger. Den ene var pluggen og det andre var magneten. For når “kailljan prakkast” som verst med 4.taktern ved låvbrua, så hadde i alle fall de to komponentene både forskjellige fornavn og etternavn, som det ikke passer å nevne i dette selskap.
Derfor dristet jeg meg frempå med forslag om det kanskje ikke kunne være pluggen. Mannen så skarpt på meg og sa: Det er ny plugg. Dermed hadde jeg brukt opp 50 prosent av min tekniske kunnskap. Jeg hadde fortsatt lyst til å se film, så jeg dristet meg frampå med mitt neste forslag :
Kanskje det er magneten, sa jeg. Mannen svarte ikke - han dro og dro i snora.
Jeg skjønte etter hvert at den kunnskapen jeg hadde tilegnet meg ved trøskemotorene ved låvebruen hjemme ikke strakk til i dette tilfellet. Derfor gjorde jeg som aggregatet og holdt meg taus resten av kvelden.
Noen film ble det ikke den kvelden.
Jeg husker første jula etter at jeg ble konfirmert. Da var jeg på min første dansefest. Da jeg sto fremfor billettuka med blankpussede sko, mørk konfirmasjondress og en halv tube brylkrem i håret, da følte jeg nok at barndommen var et tilbakelagt stadium.
Danset gjorde jeg også, det var enda den tiden at guttene og jentene holdt i hverandre når de danset. Det var ikke som nå, at de står i hver sin krå og vrikker, hvis de i det hele tatt får slitt seg løs fra mobilen og facebook.
Til dere som er riktig ung her i kveld, vil jeg si: Dersom noen av dere om 25 år samles her for å feire 100-årsjubileumet, så håper jeg at dere også minnes denne bygda som en trivelig bygd å bo i og komme tilbake til. Og at bygda fortsatt består av aktive mennesker i alle alderstrinn, som gjennom lagsarbeid og samarbeid for øvrig arbeider mot felles mål, og gjør det trivelig for hverandre.
Torbjørn Øyen, september 2015