Andreas Reksen (1895 - 1980) var født og oppvokst på Reksa på Fjellværsøya. På 1920-tallet var han blant annet lærer ved Bottenvåg skole og klokker i Nordbotn kirke. Han ble gift med Karoline Stjern fra Åfjord. Familien flyttet etterhvert til Åfjord hvor Andreas virket som lærer i hele sitt yrkesaktive liv. På sine eldre dager skrev han ned en del historier. Hans sønn Morten Reksen, Moelv, har sendt oss noen som vi gjengir her. (Bernt)
http://www.hitterslekt.no/getperson.php?personID=I17565&tree=1
Det er lenge siden hundreårsskiftet nå. Men jeg husker det. Den gang var jeg fem vintre gammel. Horisonten til en femåring var ikke meget vid, og stort ble ikke innfanget.
Øya vi bodde på var også bare 8 km lang, og dog for jeg den fra ende til annen for første gang sommeren 1965. Det som heftet seg sterkest i minnet fra hundreårsskiftetallet var en vedvarende banking fra morgen til kveld, dag etter dag det året. Far levde, og smågutten spurte: Du far, hva er det for slags banking vi hører over Dyrafjellet? Dem held på å bygge kjerk, sa far, og slik var det. Vel hadde kommunen kirke før også, Fillan kirke, men for oss øyboerne var det halvannen vei å ro for å komme dit, og folk flest for ikke dit uten for å døpe barna sine, og så til siste ferd da. Hvor ofte mine foreldre dro til Fillan kirke, vet jeg ikke, men at de hadde vært der ti ganger vet jeg for sikkert, for jeg var den tiende i rekken i ungeflokken, og var døpt. Det skjedde i 1895.
Men nå skulle øya altså få sin egen kirke på Nordbotn. Derfor hamret det så regelmessig den sommeren bortafor Dyrafjellet. Kirka var laftet oppe ved Bangsund, og fraktet heim, for det meste på jakta til storskipperen Johannes Skarsvaag. Det arbeidet gjorde han gratis, og hele kirka kom seg på 15.000 kroner, hvorav 2000 kroner som gave fra staten. Utpå seinhøsten tok folk til å snakke om vigsling av kirka. Det måtte bli en stor begivenhet på et sted der det hendte bare småting.
Alle skulle til kirka den dagen hørtes det ut til, bare vi ungene som intet forstod, og de som måtte røkte dyra, fikk holde seg heime. Jeg husker det bar av sted med flest alle, og av skriftene jeg har funnet, hendte dette 4. desember det året, altså i 1900. Jeg har også funnet at det var biskop Skaar som forestod vigslinga, og prestene Jørstad, John Kristian Simonsen fra Hitra, prost Frost fra Stadsbygd, sokneprest Moe fra Ørland, sokneprest Hansen fra Åfjord, sokneprest Aarvold fra Bjugn, Frethe fra Frøya og Dahl fra Hemne. Så det var prelater abundantly. Men så var herskapshuset til Skarsvaag på Nordbotn mektig nok til å ta imot godtfolk. For oss barn ble det litt av hvert å høre da kirkefolket samlet seg om middagsbordet den dagen.
Neste vår fikk jeg følge far til kirken. Det var både første og siste gangen. Han døde den våren og jeg var seks vintre gammel den gang. Jeg husker dagen meget godt. Vi stod oppe på Høgkleiva og så utover kirkestedet. Hva for slags hus er det vi ser der nå da? spurte far. Jeg gjettet at det var kirka, for hus flest så ikke slik ut. Ja, det var kirka, ny og pen og kjær. Det var et syn å se fra Høgkleiva. Innover svaet kom båter i strøm fra Ulvøya og Herøya, og bortom Botnvågen og la til kai på Nordbotn, eller ved Nordsjøen og ved huset til Laurits Volden. Jeg har senere tenkt meg at slik kom Harald Hårfagres flåte stevnende til Hafrsfjord hint merkesår, men i en annen hensikt. Og jo nærmere vi kom kirka, dess flere kjente ansikter møtte vi eller passerte vi. Der kom Serina Stranda og Jensine Hassel med salmeboka innviklet i lommetørkledet, og på sideveien småtrippet Anna Grøtvika med sitt lommetørkle stukket inn under kjolebeltet, og fra andre kanten kom Anna Skaser i sitt nye langfrynsete hodetørkle med prislappen på. Hun syntes kjentfolk kunne få se for et kostbart hodeplagg hun hadde skaffet seg til kirkevigsla før jul. Oppover sjøveien kom kjentfolk som Ol-Elsa og Jakob Andersa, han med klumpfoten.
Over Nordbotnfjæra kom Mastad-karene som alle kjente på den vakre sangstemmen, sa folk. Dessuten var Andreas medhjelper, og den som for bygda rundt og jagde forlovet folk fra hverandre til de hver så god giftet seg. Orden skulle det være, og var det. Og endelig kom husmannen vår, han Rasmus med den raudfarga tunge stortrøya på armen, Anna kjerringa, hadde gått fra han som snarest. Utafor kirkeveggen stanset de fleste. Kallene spurte etter fisktin, om det var noe uer å få på Pøytskallan, eller i Bakkan, mens konene og andre kvinner hadde mer interesse av interne ting. Jo, det var folksomt. Men så hengte Nils Botnvika seg tung og seig i klokkestrengen, han hadde fått se presten komme oppover veien fra Nordbotn, og alle og en hver bega seg inn i kirka. Far og jeg hadde så nær ikke fått plass, så fullsatt var benkene da vi kom inn. Jeg hilste høyt og klart God Dag, men far advarte meg, og sa at vi hilste ikke i kirka. Jeg hadde gjort min første bommert i Guds hus, men det ble nok ikke den siste. Det skulle dog vise seg at vi ikke var aller sist likevel, for snart kom Mikal-Hans vaggende innover midtgangen og gjorde sitt aller beste for å få riksar-skoene sine til å låte høylytt, og så kom, som aller sist, madamene. Ja, for menigheten hadde madamer, to av dem. De kom alle sine kirkedager inn i kirka på sin egen måte. De satte ikke sine ben gjennom den døra folk flest kom, men gjennom sakristiet og hadde sine reserverte plasser på første benk, usagt, men anerkjent fordi de var madamer. Den ene pyntet i hatt som var grønn av elde, den andre i sort tørkle, som alle syntes var vakrest av disse hodeplaggene.
Og så kom presten inn og gikk foran alteret i sin forunderlige påkledning: en svart, sid kjole. Jeg hadde aldri sett maken. Og ikke før presten hadde kommet seg for alteret, så rusler medhjelperen, Andreas Mastad, også fram til alteret og kler på presten den hvite kjolen som hang på alterhjørnet fra før. Andreas var liten og måtte strekke seg utrolig mye for å rekke opp, men det gikk, og dermed var gudstjenesten begynt. Klokkeren trådte fram og ble stående i koret og ledet sangen. Å du verden som folk sang. Jeg hadde fra heimen min hørt mye sang, men her sang folk så usannsynlig langsomt og hadde så mange triller og sløyfer på tonene at det nærmest var morsomt. Men jeg skjønte at morsomt skulle det ikke være. Så husker jeg ikke stort mer fra min første kirkesøndag, men jeg la merke til at presten ga seg god tid på prekestolen, og ofte stanset opp og tenkte seg om. Imens funderte jeg på hva han kom til å si når han atter tok til å tale, og ofte tenkte jeg sjøl ut en setning som måtte være bra å si, men det stemte aldri med presten. Den dagen lærte jeg at prest ville jeg aldri kunne bli. Tyve år etter var jeg dog klokker i den samme kirka, og fremdeles var kirka uten orgel. Medhjelperen var den samme, ringeren også, bare at kirkegjengerne var sterkt innskrumpet i tall. Bare en og annen var trofast, som Mikal-Hans, Rasmus og Anna Grøtvika, Serina Stranda og Ol-Elsa. Og jeg tror at samtlige av disse og flere til var til stede i Nordbotn kirke den dagen vi hadde fått orgel. Organist Skaug trakterte det den dagen, og fru Skaug sang bl.a. Kjære Jesus, la meg få være en av dine små. Til slutt skulle Skaug holde orgelkonsert. Det gikk bra, helt til han kjørte i vei med en koral som Andreas Mastad, medhjelperen, syntes var alt for verdslig. Midt i orgelstykket gikk han fram i kordøra, strakte en arm i været og sa høgt og bydende: Nå får det være nok, nå må det bli slutt! Men presten tok saken med ro, sa ingenting, og den blinde organisten merket knapt noen uvilje mot sin konsert, og fullførte. Det var i 1925.
Den første gården som ble forsynt med kalksand
Av Andreas Reksen
I 1915 kom det en norskamerikansk prest til Norge. Han hadde virket noen år borte i Nord Dakota, men uten større hell. Nå tok han fatt på det teologiske studium i Oslo og fikk en eksamen i 1919. Den gang var det vanskelig for kandidater å få arbeid, det var overflod av prester. Han gikk opp til domprosten i Oslo, som den gang var konsulent for universitetet, og tagg om hjelp til embete. «Søk Hitra residerende kapellani», sa domprosten. Det gjorde han, fikk embetet og ble der resten av sitt liv.
I Amerika hadde han sett at farmerne brukte mye kalk på jordene sine, og han fant at dette var god tilførsel til jorda. Presten hadde fått en trofast dreng, en som ikke trivdes med å være i arbeid hos andre enn en prest. Drengelønna var fri kost, fri tobakk og 100 kroner i året, og nypresten hadde dårlig råd. Kalk til gården måtte han skaffe for en billig penge. Han hadde øynene med seg, og i nærheten av den kirken hvor jeg var hans klokker, var det ei sandfjære med god kalksand. Når han så var der og prekte, tok han drengen, Pettersen, og en god bylt striesekker med seg. Og mens presten forrettet preken, dåp og nattverd, var Pettersen travelt opptatt med å fylle sekkene sine med sand og trekke dem om bord i motorbåten til presten. Sanden ble etter hvert strødd på jorda, og virkningen uteble ikke. Gården blomstret i den grad at Norges flinkeste gårdbruker, presten på Hitra, var omtalt i alle aviser i kongeriket Norge. Det var så absolutt den første gården på Hitra som så kalksand. Men senere ble det flere, for ikke å si alle. Det er rett å nevne at da vi kom til Åfjord, var «skjellsandfeberen» kommet dit også, og det bemerkelsesverdige er at det også her var ved en prest.
Pettersen fikk oppleve at det grodde og vokste på prestegården, og han kjente at han også tilkom noe av æren for dette, og bad presten om lønnsauke. Det ble et avgjort NEI på søknaden. «Da reiser jeg», sa Pettersen. «Ja, bare dra du», sa presten. Og Pettersen reiste som uvenn med presten. Men en kort tid gikk, og så kom det søknad om å få komme tilbake. «Ja, bare kom du», sa presten, og betingelsene er fri kost, fri tobakk og 50 kroner året. Det ble godtatt.
«Jeg tjente på det jeg, at jeg ble uvenner med Pettersen. Jeg tjente 50 kroner året på det jeg, at jeg ble uvenner med Pettersen», sa presten etterpå.
Minner fra heimbygdas kirke
Av Andreas Reksen
I barndomsheimen vanket det masse av formaninger når vi barna skulle gå ærender til naboene. Vi skulle hilse, og vi skulle si takk når vi fikk noe til giings, og eksaminert ble vi ved heimkomsten om hvordan vi hadde oppført oss. Og nå skulle jeg følge med far på kirkeveg! Bare jeg nå ikke glemte alle formaningene jeg hadde fått om god tone mellom alle fremmede i kirka. Dagen står levende for meg, den skjønne sommerdagen da vi fra Høgkleiva ser Nordbotn med det underlige huset med tårn og svære vinduer, og svaet med båter fra øyene og vågen fullsatt av kirkesøkende. Mitt tak i fars hand da vi gikk opp den høge kirketrappa, var voldsomt. Mot sedvane åpnet han inngangsdøra uten å banke på, og for at uhøfligheten ikke skulle bli for stor, sa jeg da vi kom inn, høgt og tydelig: God dag! Men det var ikke korrekt lot han meg forstå. Det var den første bommerten jeg gjorde i kirka, men ikke den siste.
Vi hadde to prester i prestegjeldet også den tida. Folk kalte dem sognepresten og kapellanen, men for meg var det han som messa og han som ikke gjorde det. Allerede som barn ble jeg en flittig kirkegjenger, de kirkelige handlinger tiltalte meg. Men spenningen var størst det øyeblikket da presten var ventende ved alteret. Var det han som messa i dag mon tro! Årene gikk, og snart kom det lykkelige året 1909 da mitt kull skulle konfirmeres. Forberedelsene foregikk i sognekirka, men sjølve konfirmasjonen ble lagt til vår kapellkirke for første gang. Det var en stor dag. Jeg har en følelse av at vi tenkte dypere over denne begivenheten den gang enn nå, stille og andektige plasserte vi oss i de forreste benkene. Men en ting distraherte oss adskillig. Presten, Zulu-misjonæren Ingebregtsen, hadde for skikk å ordne konfirmantene etter et visst system på kirkegolvet. Man kalte det «å stå etter lesnaden». Ærgjerrigheten skapte spenning, og denne var så voldsom når klokkeren kom med navnelappene med nummer på at gjerne jeg tror at enkelte hadde feber.
Enhver ønsket seg nok et godt nummer, enda en vel visste at de i høg grad forpliktet. Ingen av de gamle tilhørerne, som nok kunne sin Pontoppidan, brydde seg videre om de nederste på golvet, ga et uriktig svar, men de øverste ble voktet med nidkjærhet. Snart stod presten foran meg. Han talte om at Gud elsket synderne og ynkedes over dem. Men synd kunne ikke tåles i Guds himmel, og en utveg var det. Nå ville presten ha et bibelord for hva synderen kunne rekne med. «Forbannet er hver den som ikke blir ved i alle de ting som er skrevet i lovens bok så han gjør dem», var svaret presten fikk. Ja, det står nok slik i din bok, sa han for å redde situasjonen. Men at svaret var galt, forstod mitt unge hode. Så hadde jeg altså gjort min kirkelige bommert nr. 2.
Atter gikk år, mange år. Så gjør jeg en vakker dag tjeneste som klokker i samme kirke. Det var før kirka hadde fått sitt orgel. Salmenumrene hadde kommet på tavla, men som sedvanen var, ble de også sagt opp av klokkeren. Menigheten sang så det ljomet, fort gikk det ikke, for klokkeren måtte vente med nye vers til de siste hadde sunget fra seg. Endelig kommer presten på stolen. Denne presten var en temperamentsfull herre som sa fra hvis noe var i vegen. Og denne dagen begynte han med å gjøre rede for høymessesalmenes karakter. Salmen før prekenen skulle være av en heller dyster karakter, sa han, mens den etter skulle være en lys takkesalme. Men, og nå var han ikke blid. Men i dag er det ikke slik, i dag er det omvendt. Så bøyde han seg utover stolen og kikket på nummertavla, og ikke slik står det der heller, sa han og slengte salmeboka si i leseramma og tok til med dagens bønn. Jeg hadde byttet om salmene og kunne registrere min kirkelige tabbe nr. 3.
Feiltak er ikke hyggelige. De kan være egnet til å skape ulystkjensle for hendelsens tid og sted, men det har ikke gått slik med meg. Nordbotn kirke er for meg det gildeste gudshus i vårt land. Å komme tilbake til den er en fest. Ingen steder klinger klokkene så klare, og ingen steder toner sangen så herlig for mine ører, og slett ingen steder er tilhørerne så takknemlige og andektige som nettopp der. I heimbygdas kirke.