Pensjonistforeningas 10-årsjubileum

En junidag i 1987 var spreke pensjonister samlet i Hitra samfunnshus, Fillan, til tiårsjubileum for Hitra pensjonistforening. Ella Sæther fra Knarrlagsundet, skrev en historikk om foreningas ti førte leveår, som hun presenterte på dette jubileet, og her er den.
 

Når Hitra pensjonistforening i år runder de første ti år og vil markere dette med denne festlige tilstelningen, kan vi vel ikke si at det er en veldig høy alder vi har oppnådd. Vi synes likevel at det er verd å gjøre litt oppmerksomhet ved denne 10-årsdagen. For det har skjedd mye på disse ti årene. Hitra har blitt ett rike for oss pensjonister, for å si det litt høytidelig. Vi har lært hverandre å kjenne i langt høyere grad enn om vi hadde sittet i hver vår grend og bare hatt våre lokale tilstelninger. For å si som Leif Eriksen, «Vi visste ikke at det var så mye trivelige folk på Hitra før vi kom inn i pensjonistforeninga», og det kan vi si oss enige i alle som en.

Men tilbake til foreningas tilblivelse: Kulturstyret på Hitra ved formann Helge Nilsberg, hadde ei tid hatt planer om å få i stand noe for pensjonistene. På et møte i kulturstyret ble det besluttet å oppnevne et interimstyre for en eventuell pensjonistforening. Innvalgt til styre ble Ingvar Belsaas, Mary Øyen, Gjertrud Strøm, Fridtjof Hjertaas, Sten Hamnes og Ella Sæther.

22.februar i 1977 arrangerte kulturstyret et «Husker du» i Hitra samfunnshus, og det ble en kjempesuksess der blant andre Arnt Haugen og Ivar Ruste bidrog med underholdningen. Nilsberg orienterte da om pensjonistforeninga som var tenkt stiftet. Belsaas ble bedt om å kalle sammen interimstyret for å arbeide videre med saken.

9.mai samme år var styret samlet sammen med kulturstyrets formann og nestformann. Det ble et møte der alle deltok livlig i debatten. Man regnet med at det fantes godt over 500 pensjonister i kommunen. At mange av disse hadde behov for å komme ut på en eller annen sammenkomst en gang i blant, var den nevnte «Husker du-kvelden» et uomtvistelig bevis for. Det ble beregnet at ca en tredjedel av kommunens pensjonister deltok den kvelden.

I de fleste kommuner ble det etter hvert stiftet pensjonistforeninger. På Hitra var nok noen skeptiske og mente at en forening for hele kommunen ble tungrodd, og at man kanskje burde ha mindre avdelinger. Som vi alle vet ble det heldigvis ikke noe av det. Det ble fort bestemt at de utvalgte personene skulle fungere som interimstyre til et endelig stiftelsesmøte ble holdt.

Og dette møtet fant sted 13. mai 1977 i Herredshuset i Fillan. Som sak 1 sto valg av styre. Et forslag om å velge interimstyret som endelig styre ble enstemmig vedtatt. Ingvar Belsaas ble formann, nestformann Gjertrud Strøm, kasserer Fridtjof Hjertaas og sekretær Sten Hamnes. Øvrige i styret ble Mary Øyen, Martin Skaaren og Ella Sæther. Varamedlemmer ble Agnes Sæther, Dagny Myren og Johanna Hjertaas. Revisorer Helga Sveen og Tormod Aalmo.

Dermed var foreninga formelt stiftet og cirka 60 personer meldte seg straks inn. Den 7. juni ble det holdt styremøte der vedtekter ble gjennomgått og vedtatt. Et budsjettforslag for det første året ble framlagt og styret søkte kommunen om 9.000 kroner for å dekke utgifter det første året.

Den første festlige tilstelningen ble holdt i Herredshuset 26. august 1977. Der ble lagets vedtekter opplest og vedtatt. Årsmøte ble bestemt til februar, og festkomite ble valgt. Hitra Sparebank ved Gisle Rabben ga foreninga tilsagn om å dekke utgiftene til denne anledningen. Senere har vi nytt godt av våre to bankers gavmildhet, noe vi i dag vil takke dem for.

Julebord var noe foreninga innførte alt det første året. Det blir alltid arrangert i Fillan, de første åra i Herredshuset, senere når medlemstallet vokste, i samfunnshussalen. Dette har alltid vært festlige arrangementer som medlemmene har sett fram til med glede.

Styremøtene har foreninga holdt på forskjellige steder. Det har sirkulert rundt på øya. Delvis hos medlemmer, delvis i Fillan, i Herredshuset eller i Trøndelagsbanken. Vi har også vært på Kvenvær aldersheim.

Så har det vært holdt høstfest. Den har gått på omgang Hitra rundt. Vi har vært på Kvenvær, Asmundvåg, Dolmøya, Sørhitra, Barmfjorden, Sandstad, Knarrlagsund og siste i Hestvika. Alle disse festene har vært ualminnelige, trivelige sammenkomster hvor yngre, lokale krefter har trådt til med hjelp til servering osv. På disse festene har vi hatt mange lokale foredragsholdere, stedets leger – og bylege Dahl fra Trondheim, Jan Bjønnes og Kari Mobeck har kåsert og vist film. Fra stedets prester har vi også hele tida hatt god støtte og hjelp. Aldri nei i deres munn.

Fra 1978 har foreninga hvert år arrangert sommerturer med buss for medlemmene. Den aller første turen gikk 13.juni 1978 til Nor Turisthotell på Oppdal. Der var Åge Aalmo hotellvert og ønsket sine sambygdinger velkommen. En vellykket tur som ga mersmak, og siden har det blitt turer til Dombås, Røros, Savalen, Rondane, Beitostølen, Vågå, Kristiansund og Loen i Stryn. Kortere turer har det vært til blant annet Støren og Steinkjer. Turer som har gitt medlemmene mange fine opplevelser og har sveiset oss sammen. De har blitt minner for livet. Egen fin fane har pensjonistforeninga også fått. Den har Margot Engan laget, og den følger med oss på turene.

I løpet av disse ti årene har vi også hatt besøk av mange som har hjulpet oss med underholdning. Musikere og sangkor m.v. Vi er takknemlige for all velviljen disse stiller opp med, særlig spellemennene våre som har besørget musikken til en svingom. De har ikke blitt rike på honorarene de har tatt, men stiller opp like trutt.

Jeg må nevne ett navn: Isak Myren. Han har drysset sine dikt og prologer over oss ved alle anledninger. Han fortjener en ekstra takk. Og når vi skal takke må vi også ta med bankene og kommunen, som særlig de første årene var gavmilde. Det har blitt noe mindre de senere årene, men de gir vel etter økonomien. Alt kommer vel med i et så kostnadskrevende distrikt som vi har når det gjelder kommunikasjoner så store som avstandene er her ute.

De første ti årene er gått, og når vi ser oss tilbake har vi mange gode minner og festlige opplevelser å se tilbake på. Vi har blitt kjent med hverandre, folket på Hitra, i en grad vi aldri ville ha gjort ellers. Så vi er Helge Nilsberg stor takk skyldig, han som tok opp tanken om egen pensjonistforening. Han fikk til og med det stolte navnet «pensjonistforeningas far».

Vi har også vært så heldig å ha de samme to personene som formann og kasserer i disse ti årene. Hva Ingvar Belsaas og Fridtjof Hjertaas har betydd for foreninga, kan ikke verdsettes høyt nok. Men i dag skal de i alle fall ha en varm takk fra oss alle for det arbeidet de har nedlagt disse årene, sammen med alle andre som har vært med og tatt sine tak.

Mange av våre medlemmer har gått bort og vi minnes dem med vemod. Men det er tidens gang og nye kommer til.

Vi vil håpe at de neste ti åene vil bli like interessante og trivelige for medlemmene, og at foreninga vil fortsette i samme spor og vil ha fortsatt framgang og trivsel.

Av Ella Sæther

O.Selvaag Eftf - handel i 143 år

Olaus Selvaag har ført i penna en interessant historie om handelsstedet midt i Knarrlagsundet. «En historie om handel i 143 år» er tittelen med undertittel: Olaus Selvaag Eftf AS, Hitras eldste eksisterende handelssted. Det ble etablert 30. juli 1868.

Det var i 2011 at Olaus Selvaag gikk løs på oppgaven og i ord og bilder laget historien om det gamle handelsstedet som har fått en ny vår med familien Bjørstad som i dag er drivere. Det var i 1974 at to brødre, Tore og Karl Bjørstad kom til Ulvøya og overtok virksomheten. Familien Selvaag solgte seg ut etter 106 års drift.

I forordet skriver Olaus Selvaag at når historien om et firma som har vært etablert i nærmere 150 år skrives, er det viktig å huske at det er en del av vår felles historie og arv det blir skrevet om. Beretningen om firma O.Selvaags Eftf AS er mer enn historien om et firma. Det er langt på vei også en påminnelse om lokalsamfunnets historie som ikke begrenser seg kun til dagen i dag, men går flere slektsledd tilbake i tid.
Generasjonen har kommet og gått og flere hundretalls mennesker har sterke tanker og følelser for sin nærbutikk. Alle føler eierskap til butikken som har vært det naturlige samlingspunktet for bygdas befolkning gjennom mer enn 14 desennier. Her har vi hentet varer og tjenester, og ikke minst, her har vi utvekslet små og store nyheter. Det som ikke ble tatt opp på butikken, hadde som oftest ikke nyhetens interesse og ble forbigått i stillhet, skriver Selvaag.

Heftet ble laget i begrenset opplag.

Historien om seilskøyta "Fiskeren" (Feskarn)

Skutas egentlige opprinnelse er ukjent. Eier var Hans Jonsen Strand på Innhitra. Hans Jonsen var skipper hos handelsmann Buschmann på Aunøya, og har sannsynligvis tatt over båten da han selv begynte som selvstendig næringsdrivende. Senere ble båten overtatt av sønnene Gerhard og Kristian Strand.

Rundt århundreskifte 1900, eller litt senere, ble båten forlenget til ca. 70 fot ved Kirksæterørens Skibsverft (Vollan/Spjøtvold) og ble da galeas-rigget. Senere ble Gerhard eneeier. Båten ble brukt som kjøpefartøy av skrei i Lofoten og Finnmark hvor fisken ble flekt og saltet i lasterommet. Deretter ble den fraktet hjem og vasket og tørket på bergene. Tørkeperioden varte i tiden april til juni, alt etter værforholdene. Når fisken ble tørr nok ble den igjen lastet om bord og ført til Kristiansund og solgt til eksportør. Tørkeplassene kunne år om annet være Røvikberga, Sunde, Hamnaholmen/Hemnskjelholne, Kvalholmen og Magerøya. Senere var Gerhard tørkebas (fesktørkar) for Hjalmar Grøntvedt både på Kvalholmen og Børøyberga. Om høsten og førjulsvinteren ble båten brukt som kjøpefartøy for feitsild og storsild som ble saltet i tønner i fiskeværene i Møre, Trøndelag og Helgeland. På stedene der kjøpefartøyene lå oppankret var de avhengige av bistand fra lokalbefolkningen, vanligvis kvinner, som ganet (verket) silda før salting. Da "Fiskeren" lå i Eiterfjorden i Gravvik (nå Nærøy) ble Gerhard og Kristian kjent med to av de kvinnelige ganerne. Bekjentskapet førte til at søstrene Antonette og Otelie Årli ble med "Fiskeren" til Strand hvor de ble gift med henholdsvis Gerhard og Kristian. Siden var visstnok ingen av søstrene tilbake til sine hjemsteder.

Antonette fødte ti barn og Otelie seks. Etter forrige verdenskrigen og motoralderen kom for fullt, falt pengeverdien og mange i bransjen tapte penger. Så også "Fiskerens" eier og reder Gerhard. Sommerstid lå "Fiskeren" oppankret på Strandabukta, høst og vinterstid lå den i Børøysundet. Båten ble i 1935 lagt i fjæra i Hamnabukta på Vedøya, nedrigget og senere slept til Strand hvor den ble kondemnert. Båten var betegnet som "Skøytefiskeren" og var hele tiden seilfartøy. Det første jeg husker var at den var grønnmalt, senere ble den malt svart med en smal hvit stripe i dekkslinjen. Det er hittil ikke funnet noe godt bilde av båten, men jeg har forsøkt å tegne den slik jeg husker den fra guttedagene. Jeg er nå den siste gjenlevende av familien som husker båten. Gerhard Strand var min morfar.

Dette skriver Arnfinn Børø i en artikkel i Skarvsetta 2009.

FAKTA: Eiere av «Fiskeren»: Hans Jonsen Strand: f. 1833 i Selbu. d. 1924. Gift med Dortea Nilsdotter Hemnskjelholmen. De hadde to sønner. Gerhard og Kristian. Gerhard Strand: f. 1867. d. 1962. ti barn Kristian Strand f. 1871, d. 1953. seks barn.

Kulturkveld for 43 år siden

Det ble knallsuksess da Hitra kulturutvalg med ildsjelene Helge Nilsberg og Arne Danielsen en oktoberdag i 1975 sto i spissen for den første kulturkvelden i storkommunen Hitra. Det var mange opptredener med opplesing, sang og musikk og det var en storstilt kunstutstilling av lokale hobbykunstnere. Folk fylte det nye samfunnshuset til siste plass, aldri før hadde så mange funnet veien til et kulturarrangement på Hitra. Stolene strakk ikke til, noen satt på treningsbenker, andre plasserte seg langt oppe i ribbeveggene og de minste satt foran på matter.

Unge Laila Lossius åpnet det hele ved å lese «Vår barndoms kyst» av Emil Herje, og allsang med Hitrasangen var en naturlig oppfølger. Olav Ratkje spilte fiolin og Hjørdis Hestnes piano og Ansnes spelmannslag med fire blad Jektvik, framførte flere låter. Den sang- og musikkglade familien Athammer fra Forsnes med mor og far Judith og Trygve og seks barn høstet stor applaus for sine sanginnslag. Våre to sangkor, Uthitra songlag med dirigent Ingvar Belsaas og Innhitra sangkor med dirigent Hans Olav Ulveseth, framførte flere nummer og avsluttet med fellesnummer.

90-årige Hans Kaald fra Hestvika ble intervjuet av programlederen Helge Nilsberg. Hans fortalte om sine mange og interessante opplevelser fra seilskutetida. En sjøens veteran. (se bildet på hovedsida)

Kunstutstillinga ble suksess og mange flotte hobbyarbeider, malerier, utskjæringer i tre, rosemaling, metallarbeider, båtmodeller, kister og skrin. Det var både bruksting og prydgjenstander. De største standene på utstillinga hadde Trygve Thorsø med sine malerier og trearbeider og Asbjørg og Arne Norheim med sine treskjæringsarbeider malte og umalte.

Utstillinga sto åpen for publikum i tre dager, og 1100 mennesker var innom for å se hva som fantes av lokal kunst. De ble ikke skuffet.

De lokale kunstnerne som var registrert:  
Trygve Thorsø, Ingeborg Svankild, Asbjørg Rognvik, Karin og Sven Skar-Olsen, Asbjørg og Arne Norheim, Karen Ervik, Georg Børø, Halvdan Sandstad, Abraham Aukan, Sonja Fauske, Jonas Willmann, Olaf Landhaug, Geir Stokkan, Dagfinn Strøm, Arne Neerland, Mille Strøm, Ole Reitan, Bergljot Risnes, Mina Strøm Sneve, Nanna Skipnes,  Kari Mobeck, Marianne Olderø, Erling Strøm, Lars Aalmo, Birgit Haltland,  Tormod Aalmo, Astrid Lervik, Anne Lise Lervik, Tine Nordbotten, Georg Storø, Ulmar Ulvan, John Strøm, Maria Stolsmo, Rita Thorsø Nilsen, Gutteklubben v/Karen Ervik og elever ved Hitra ungdomsskole.

(Kilde: Hitra-Nytt 1975)

Uthitra songlag ved dirigent Ingvar Belsaas (t.h.) underholdt på kulturkvelden i 1975.

Olav Ratkje spilte fiolin og Hjørdis Hestnes trakterte pianoen på kulturkvelden i 1975. 

Fra kunstutstillinga 1975

Fra kunstutstillinga 1975.

Heggvikslekta hadde slektsstevne

Omtrent femti etterkommer av Jørgine Margrete Olsdatter Ingeborgvik og Henning Oluf Iversen Heggvik var samlet til slektsstevne i Fillan og på Fjellværsøya en sommerdag i 1987. Lørdag var det samling i Fillan kirke og søndag var alle samlet på heimplassen i Heggvika. Slekta har blitt stor, og det kom folk fra hele landet. Henning kom til Heggvika sammen med foreldrene bare to år gammel fra Smøla. Faren druknet tidlig og Henning tok over gården. Han ble gift med Jørgine Ingeborgvik i 1887 og sammen fikk de sju barn. Ref www.hitterslekt. (Kilde: HF-arkivet)

Jubileumsboka til Hitra kommune - klikk og les

«Endring», Hitra kommune 1964-2014, heter jubileumsboka kommunen forærte sine innbyggere i 2014 i anledning 50-årsjubileet. Husstandene fikk boka i gave fra kommunen. Nå har Hitra historielag gjort boka digital, og her kan du trykke deg fram side for side og bli bedre kjent med den nære historien.

Klikk her for å lese

I sin hilsen til Hitras innbyggere innledet ordfører Ole L. Haugen slik: 
Er Hitra kommune bare 50 år? Bare ungdommen? Ja, den er det, når vi regner fra 1964 og den siste kommuneendringen. I perioden 1960-66 ble antallet kommuner i Norge nesten halvert, og på Hitra ble altså hele fire kommuner til en. Vi kan med andre ord si at vi tok vår andel av reduksjonen ganger to. Bak i jubileumsboka finnes et såkalt historisk riss. Der finner du mer om dette og om Hitras historie. Hvorfor en slik jubileumsbok? Svarene på dette er flere, men jeg vil sammenfatte det slik:

Vi har et ansvar for å ta vare på historien, og gjøre den enklest mulig tilgjengelig, ikke minst for våre etterkommere

Boka er et bidrag til å ta vare på egen identitet, og gjerne bygge litt stolthet rundt vår egen bakgrunn og vår egen lokalhistorie

Vi erkjenner at utviklingen går stadig raskere, og historie går tapt hver dag. Desto viktigere blir det å stoppe litt opp og sikre noe, og derigjennom bidra til at barn, unge og nye innbyggere får innsikt i vår kommunes utvikling. 

I bokas forord skriver de to redaktørene Svein Bertil Sæther og Svend Sivertsen blant annet:
På Hitra var det fire kommuner i 1946: Hitra, Fillan, Sandstad og Kvenvær. Schei-komiteen bestemte at disse skulle slås sammen til en kommune fra 1.januar 1964. Det er 50 år sia i år, og dette har Hitra kommune bestemt seg for å markere med å utgi ei bok. Vi undertegnede ble bedt om å bistå med denne bokutgivelsen, og sammen med mange solide, kunnskapsrike og ivrige støttespillere og bidragsytere har vi nå utført oppdraget.

Denne boka gir først en kort beskrivelse av hitterkommunene og hittersamfunnet før kommunesammenslåinga i 1964, slik at du, kjære leser, har et enkelt bakteppe for videre fordypning. Deretter fortelles historia om hvordan sammenslåinga gikk for seg og hvordan utviklinga har vært innen ulike sektorer og samfunnsområder de siste 50 åra. Vi har hatt et begrenset antall sider til rådighet. Tematisk har vi forsøkt å holde oss til oppdraget ved å avgrense dette til Hitra kommunes historie – ikke Hitras historie i full bredde.

Vi har også forsøkt å gjøre denne boka leservennlig for mange grupper av lesere. Derfor har den mer preg av å være ei oppslagsbok enn ei sammenhengende beretning. Hvert tema har en innledende tekst og ei tidslinje, ispedd med korte artikler. Det er lagt stor vekt på å bruke mange foto, nettopp fordi en god illustrasjon ofte forteller ei historie bedre enn mange ord. 

Det er både spennende og utfordrende å skrive ei bok om hendelser i manns minne. Mange har mer kunnskap om enkelte hendelser og begivenheter enn vi, og noen av dere vil helt sikkert bli skuffa over feil eller mangler i denne boka. Vårt siktemål har vært å trekke de lange linjer gjennom de siste 50 åra. 

Barndomsminne - Av Andreas Reksen

Andreas Reksen (1895 - 1980) var født og oppvokst på Reksa på Fjellværsøya. På 1920-tallet var han blant annet lærer ved Bottenvåg skole og klokker i Nordbotn kirke. Han ble gift med Karoline Stjern fra Åfjord. Familien flyttet etterhvert til Åfjord hvor Andreas virket som lærer i hele sitt yrkesaktive liv. På sine eldre dager skrev han ned en del historier. Hans sønn Morten Reksen, Moelv, har sendt oss noen som vi gjengir her. (Bernt)

http://www.hitterslekt.no/getperson.php?personID=I17565&tree=1
 

Det er lenge siden hundreårsskiftet nå. Men jeg husker det. Den gang var jeg fem vintre gammel. Horisonten til en femåring var ikke meget vid, og stort ble ikke innfanget.

Øya vi bodde på var også bare 8 km lang, og dog for jeg den fra ende til annen for første gang sommeren 1965. Det som heftet seg sterkest i minnet fra hundreårsskiftetallet var en vedvarende banking fra morgen til kveld, dag etter dag det året. Far levde, og smågutten spurte: Du far, hva er det for slags banking vi hører over Dyrafjellet? Dem held på å bygge kjerk, sa far, og slik var det. Vel hadde kommunen kirke før også, Fillan kirke, men for oss øyboerne var det halvannen vei å ro for å komme dit, og folk flest for ikke dit uten for å døpe barna sine, og så til siste ferd da. Hvor ofte mine foreldre dro til Fillan kirke, vet jeg ikke, men at de hadde vært der ti ganger vet jeg for sikkert, for jeg var den tiende i rekken i ungeflokken, og var døpt. Det skjedde i 1895.

Men nå skulle øya altså få sin egen kirke på Nordbotn. Derfor hamret det så regelmessig den sommeren bortafor Dyrafjellet. Kirka var laftet oppe ved Bangsund, og fraktet heim, for det meste på jakta til storskipperen Johannes Skarsvaag. Det arbeidet gjorde han gratis, og hele kirka kom seg på 15.000 kroner, hvorav 2000 kroner som gave fra staten. Utpå seinhøsten tok folk til å snakke om vigsling av kirka. Det måtte bli en stor begivenhet på et sted der det hendte bare småting.

Alle skulle til kirka den dagen hørtes det ut til, bare vi ungene som intet forstod, og de som måtte røkte dyra, fikk holde seg heime. Jeg husker det bar av sted med flest alle, og av skriftene jeg har funnet, hendte dette 4. desember det året, altså i 1900. Jeg har også funnet at det var biskop Skaar som forestod vigslinga, og prestene Jørstad, John Kristian Simonsen fra Hitra, prost Frost fra Stadsbygd, sokneprest Moe fra Ørland, sokneprest Hansen fra Åfjord, sokneprest Aarvold fra Bjugn, Frethe fra Frøya og Dahl fra Hemne. Så det var prelater abundantly. Men så var herskapshuset til Skarsvaag på Nordbotn mektig nok til å ta imot godtfolk. For oss barn ble det litt av hvert å høre da kirkefolket samlet seg om middagsbordet den dagen.

Neste vår fikk jeg følge far til kirken. Det var både første og siste gangen. Han døde den våren og jeg var seks vintre gammel den gang. Jeg husker dagen meget godt. Vi stod oppe på Høgkleiva og så utover kirkestedet. Hva for slags hus er det vi ser der nå da? spurte far. Jeg gjettet at det var kirka, for hus flest så ikke slik ut. Ja, det var kirka, ny og pen og kjær. Det var et syn å se fra Høgkleiva. Innover svaet kom båter i strøm fra Ulvøya og Herøya, og bortom Botnvågen og la til kai på Nordbotn, eller ved Nordsjøen og ved huset til Laurits Volden. Jeg har senere tenkt meg at slik kom Harald Hårfagres flåte stevnende til Hafrsfjord hint merkesår, men i en annen hensikt. Og jo nærmere vi kom kirka, dess flere kjente ansikter møtte vi eller passerte vi. Der kom Serina Stranda og Jensine Hassel med salmeboka innviklet i lommetørkledet, og på sideveien småtrippet Anna Grøtvika med sitt lommetørkle stukket inn under kjolebeltet, og fra andre kanten kom Anna Skaser i sitt nye langfrynsete hodetørkle med prislappen på. Hun syntes kjentfolk kunne få se for et kostbart hodeplagg hun hadde skaffet seg til kirkevigsla før jul. Oppover sjøveien kom kjentfolk som Ol-Elsa og Jakob Andersa, han med klumpfoten.

Over Nordbotnfjæra kom Mastad-karene som alle kjente på den vakre sangstemmen, sa folk. Dessuten var Andreas medhjelper, og den som for bygda rundt og jagde forlovet folk fra hverandre til de hver så god giftet seg. Orden skulle det være, og var det. Og endelig kom husmannen vår, han Rasmus med den raudfarga tunge stortrøya på armen, Anna kjerringa, hadde gått fra han som snarest. Utafor kirkeveggen stanset de fleste. Kallene spurte etter fisktin, om det var noe uer å få på Pøytskallan, eller i Bakkan, mens konene og andre kvinner hadde mer interesse av interne ting. Jo, det var folksomt. Men så hengte Nils Botnvika seg tung og seig i klokkestrengen, han hadde fått se presten komme oppover veien fra Nordbotn, og alle og en hver bega seg inn i kirka. Far og jeg hadde så nær ikke fått plass, så fullsatt var benkene da vi kom inn. Jeg hilste høyt og klart God Dag, men far advarte meg, og sa at vi hilste ikke i kirka. Jeg hadde gjort min første bommert i Guds hus, men det ble nok ikke den siste. Det skulle dog vise seg at vi ikke var aller sist likevel, for snart kom Mikal-Hans vaggende innover midtgangen og gjorde sitt aller beste for å få riksar-skoene sine til å låte høylytt, og så kom, som aller sist, madamene. Ja, for menigheten hadde madamer, to av dem. De kom alle sine kirkedager inn i kirka på sin egen måte. De satte ikke sine ben gjennom den døra folk flest kom, men gjennom sakristiet og hadde sine reserverte plasser på første benk, usagt, men anerkjent fordi de var madamer. Den ene pyntet i hatt som var grønn av elde, den andre i sort tørkle, som alle syntes var vakrest av disse hodeplaggene.

Og så kom presten inn og gikk foran alteret i sin forunderlige påkledning: en svart, sid kjole. Jeg hadde aldri sett maken. Og ikke før presten hadde kommet seg for alteret, så rusler medhjelperen, Andreas Mastad, også fram til alteret og kler på presten den hvite kjolen som hang på alterhjørnet fra før. Andreas var liten og måtte strekke seg utrolig mye for å rekke opp, men det gikk, og dermed var gudstjenesten begynt. Klokkeren trådte fram og ble stående i koret og ledet sangen.  Å du verden som folk sang. Jeg hadde fra heimen min hørt mye sang, men her sang folk så usannsynlig langsomt og hadde så mange triller og sløyfer på tonene at det nærmest var morsomt. Men jeg skjønte at morsomt skulle det ikke være. Så husker jeg ikke stort mer fra min første kirkesøndag, men jeg la merke til at presten ga seg god tid på prekestolen, og ofte stanset opp og tenkte seg om. Imens funderte jeg på hva han kom til å si når han atter tok til å tale, og ofte tenkte jeg sjøl ut en setning som måtte være bra å si, men det stemte aldri med presten. Den dagen lærte jeg at prest ville jeg aldri kunne bli. Tyve år etter var jeg dog klokker i den samme kirka, og fremdeles var kirka uten orgel. Medhjelperen var den samme, ringeren også, bare at kirkegjengerne var sterkt innskrumpet i tall. Bare en og annen var trofast, som Mikal-Hans, Rasmus og Anna Grøtvika, Serina Stranda og Ol-Elsa. Og jeg tror at samtlige av disse og flere til var til stede i Nordbotn kirke den dagen vi hadde fått orgel. Organist Skaug trakterte det den dagen, og fru Skaug sang bl.a. Kjære Jesus, la meg få være en av dine små. Til slutt skulle Skaug holde orgelkonsert. Det gikk bra, helt til han kjørte i vei med en koral som Andreas Mastad, medhjelperen, syntes var alt for verdslig. Midt i orgelstykket gikk han fram i kordøra, strakte en arm i været og sa høgt og bydende: Nå får det være nok, nå må det bli slutt! Men presten tok saken med ro, sa ingenting, og den blinde organisten merket knapt noen uvilje mot sin konsert, og fullførte. Det var i 1925.

Den første gården som ble forsynt med kalksand

Av Andreas Reksen

I 1915 kom det en norskamerikansk prest til Norge. Han hadde virket noen år borte i Nord Dakota, men uten større hell. Nå tok han fatt på det teologiske studium i Oslo og fikk en eksamen i 1919. Den gang var det vanskelig for kandidater å få arbeid, det var overflod av prester. Han gikk opp til domprosten i Oslo, som den gang var konsulent for universitetet, og tagg om hjelp til embete. «Søk Hitra residerende kapellani», sa domprosten. Det gjorde han, fikk embetet og ble der resten av sitt liv.

I Amerika hadde han sett at farmerne brukte mye kalk på jordene sine, og han fant at dette var god tilførsel til jorda. Presten hadde fått en trofast dreng, en som ikke trivdes med å være i arbeid hos andre enn en prest. Drengelønna var fri kost, fri tobakk og 100 kroner i året, og nypresten hadde dårlig råd. Kalk til gården måtte han skaffe for en billig penge. Han hadde øynene med seg, og i nærheten av den kirken hvor jeg var hans klokker, var det ei sandfjære med god kalksand. Når han så var der og prekte, tok han drengen, Pettersen, og en god bylt striesekker med seg. Og mens presten forrettet preken, dåp og nattverd, var Pettersen travelt opptatt med å fylle sekkene sine med sand og trekke dem om bord i motorbåten til presten. Sanden ble etter hvert strødd på jorda, og virkningen uteble ikke. Gården blomstret i den grad at Norges flinkeste gårdbruker, presten på Hitra, var omtalt i alle aviser i kongeriket Norge. Det var så absolutt den første gården på Hitra som så kalksand. Men senere ble det flere, for ikke å si alle. Det er rett å nevne at da vi kom til Åfjord, var «skjellsandfeberen» kommet dit også, og det bemerkelsesverdige er at det også her var ved en prest.

Pettersen fikk oppleve at det grodde og vokste på prestegården, og han kjente at han også tilkom noe av æren for dette, og bad presten om lønnsauke. Det ble et avgjort NEI på søknaden. «Da reiser jeg», sa Pettersen. «Ja, bare dra du», sa presten. Og Pettersen reiste som uvenn med presten. Men en kort tid gikk, og så kom det søknad om å få komme tilbake. «Ja, bare kom du», sa presten, og betingelsene er fri kost, fri tobakk og 50 kroner året. Det ble godtatt.

«Jeg tjente på det jeg, at jeg ble uvenner med Pettersen. Jeg tjente 50 kroner året på det jeg, at jeg ble uvenner med Pettersen», sa presten etterpå.

Minner fra heimbygdas kirke

Av Andreas Reksen

I barndomsheimen vanket det masse av formaninger når vi barna skulle gå ærender til naboene. Vi skulle hilse, og vi skulle si takk når vi fikk noe til giings, og eksaminert ble vi ved heimkomsten om hvordan vi hadde oppført oss. Og nå skulle jeg følge med far på kirkeveg! Bare jeg nå ikke glemte alle formaningene jeg hadde fått om god tone mellom alle fremmede i kirka. Dagen står levende for meg, den skjønne sommerdagen da vi fra Høgkleiva ser Nordbotn med det underlige huset med tårn og svære vinduer, og svaet med båter fra øyene og vågen fullsatt av kirkesøkende. Mitt tak i fars hand da vi gikk opp den høge kirketrappa, var voldsomt. Mot sedvane åpnet han inngangsdøra uten å banke på, og for at uhøfligheten ikke skulle bli for stor, sa jeg da vi kom inn, høgt og tydelig: God dag! Men det var ikke korrekt lot han meg forstå. Det var den første bommerten jeg gjorde i kirka, men ikke den siste.

Vi hadde to prester i prestegjeldet også den tida. Folk kalte dem sognepresten og kapellanen, men for meg var det han som messa og han som ikke gjorde det. Allerede som barn ble jeg en flittig kirkegjenger, de kirkelige handlinger tiltalte meg. Men spenningen var størst det øyeblikket da presten var ventende ved alteret. Var det han som messa i dag mon tro! Årene gikk, og snart kom det lykkelige året 1909 da mitt kull skulle konfirmeres. Forberedelsene foregikk i sognekirka, men sjølve konfirmasjonen ble lagt til vår kapellkirke for første gang. Det var en stor dag. Jeg har en følelse av at vi tenkte dypere over denne begivenheten den gang enn nå, stille og andektige plasserte vi oss i de forreste benkene. Men en ting distraherte oss adskillig. Presten, Zulu-misjonæren Ingebregtsen, hadde for skikk å ordne konfirmantene etter et visst system på kirkegolvet. Man kalte det «å stå etter lesnaden». Ærgjerrigheten skapte spenning, og denne var så voldsom når klokkeren kom med navnelappene med nummer på at gjerne jeg tror at enkelte hadde feber.

Enhver ønsket seg nok et godt nummer, enda en vel visste at de i høg grad forpliktet. Ingen av de gamle tilhørerne, som nok kunne sin Pontoppidan, brydde seg videre om de nederste på golvet, ga et uriktig svar, men de øverste ble voktet med nidkjærhet. Snart stod presten foran meg. Han talte om at Gud elsket synderne og ynkedes over dem. Men synd kunne ikke tåles i Guds himmel, og en utveg var det. Nå ville presten ha et bibelord for hva synderen kunne rekne med. «Forbannet er hver den som ikke blir ved i alle de ting som er skrevet i lovens bok så han gjør dem», var svaret presten fikk. Ja, det står nok slik i din bok, sa han for å redde situasjonen. Men at svaret var galt, forstod mitt unge hode. Så hadde jeg altså gjort min kirkelige bommert nr. 2.

Atter gikk år, mange år. Så gjør jeg en vakker dag tjeneste som klokker i samme kirke. Det var før kirka hadde fått sitt orgel. Salmenumrene hadde kommet på tavla, men som sedvanen var, ble de også sagt opp av klokkeren. Menigheten sang så det ljomet, fort gikk det ikke, for klokkeren måtte vente med nye vers til de siste hadde sunget fra seg. Endelig kommer presten på stolen. Denne presten var en temperamentsfull herre som sa fra hvis noe var i vegen. Og denne dagen begynte han med å gjøre rede for høymessesalmenes karakter. Salmen før prekenen skulle være av en heller dyster karakter, sa han, mens den etter skulle være en lys takkesalme. Men, og nå var han ikke blid. Men i dag er det ikke slik, i dag er det omvendt. Så bøyde han seg utover stolen og kikket på nummertavla, og ikke slik står det der heller, sa han og slengte salmeboka si i leseramma og tok til med dagens bønn. Jeg hadde byttet om salmene og kunne registrere min kirkelige tabbe nr. 3.

Feiltak er ikke hyggelige. De kan være egnet til å skape ulystkjensle for hendelsens tid og sted, men det har ikke gått slik med meg. Nordbotn kirke er for meg det gildeste gudshus i vårt land. Å komme tilbake til den er en fest. Ingen steder klinger klokkene så klare, og ingen steder toner sangen så herlig for mine ører, og slett ingen steder er tilhørerne så takknemlige og andektige som nettopp der. I heimbygdas kirke.

Lærerveteranen Johanna Mastad Fjeldvær

På Mastad var skolegangen et kapittel for seg.  Mastad og Akset var en skolekrets og hadde lærer sammen med Ulvøya. Før 1909 skiftet man skolested, det var et halvår hos Martin Akseth og et hos Andreas Mastad.  Så ble det bestemt å bygge skolehus, men hvor skulle huset stå?  Resultatet ble Akset mot at man der tok på seg å "hyse" ungene, som ikke kunne fare heim hver dag i skoleveka.  

Jeg begynte på skolen i 1910. Ved starten var vi ti elever, og hadde ti veker i småskolen med Hanna Svebak, senere Martinsen, som lærerinne.  Hun var etter min mening født til lærer, kunne lære fra seg og skapte respekt uten dramatiske midler.  Hanna var en gang borte i to veker, og vi hadde to vikarierende lærerinner. Ei veke hver.  Den første terroriserte vi, og den andre terroriserte oss. Vi var glad da Hanna igjen tronet på kateteret i skinnvest og gullkjede.  Enhver lærerinne med respekt for seg selv, hadde skinnvest og gullkjede den tida.  Hver skoleveke varte i seks dager.  Vi begynte klokka ni med fem timer à 50 min.i småskolen, og en time middagstid, og ti minutter friminutt.  I storskolen var dagen på seks timer etter samme tidstabell, men med tolv veker skole.  Senere ble skoletida utvidet til tolv og fjorten veker etter samme tursystem.  Dette var to veker skole med fire veker fri mellom turene.  

I fritida skulle vi lese gjennom leksene til neste tur. Vi hadde salmevers, heimerekning og avskrift, samt stil til eksamen. Hvert år var det årsprøve med oppbud av kretsformann og tilsyn.  Da skulle vi kunne våre ting.  Læreren kunne slå ned på oss hvor som helst i årspensumet.  Ellers fikk vi vel karakterer etter det han mente om våre prestasjoner gjennom året.  

Vi var seks elever som gikk ut av Akset skole i 1917.  Hans Mastad, Inga Haugen, f. Mastad, og jeg lever ennå (1977), men de tre andre, Jens Heggvik, Olga Akset og Olette Aksetøy døde i meget ung alder.  Vi var alle så gode kamerater.  

I storskolen var det til vanlig 14-15 elever.  Første året i storskolen hadde vi to lærere, Myhren og Mork. Så var H. O. Holmeseth fra Sunnmøre lærer i tre år.  Høsten 1916 ble så Emil Herje tilsatt, og vi fikk lærer sammen med Ansnes krets.  Herje var alt vi kunne ønske oss både som lærer og kamerat, og vi har mye å takke han for.  Det var forresten Herje som gjorde opptakten til min lærerutdanning.

Utrustninga til skoleturen og ferden til Akset var ofte problematisk, særlig vinters tid og i uvær.  Forberedelsene begynte søndag kveld. Da la vi ned i laupen, korga eller nisteskreppa, maten for veka. Det var brød og potetkake, smør og surost, en pose byggmjøl og litt flesk og kjøtt samt flatbrød og ei flaske med sirup.  Skolebøkene var ikke flere enn vi fikk plassert sammen med det øvrige.  Fisk, sild og poteter i ei sinkbøtte samt tretøfler hørte med, og om vinteren skeiser og "purker", muligens ski.

Mandag morgen fikk vi nysilt melk i et spann.  Alt var i orden, og skoleturen kunne begynne.  En tid var vi sju storskoleunger på Mastad og Mastadøya.  Alle skulle ha skyss mandag og hentes lørdag.  

Som regel kjørte man med en færing, noen ganger med to.  Skyssen gikk på omgang med to skysskarer i hver båt.  Vi måtte altså fare sjørveien.  I godvær gikk det greit, men det kunne by på problemer i vintermørke med storm og snøfokk. Likevel kan jeg ikke huske mandagsforsømmelser.  
Først gikk turen heimefra til sjøen med "pikk og pakk". Omsider var en skokk unger og kaller samla ved sjøen. Ved fjære sjø kom vi fram til Nausta uten større strev, men ved flo sjø, måtte vi over berg og bratte for å komme dit.  Så var det å få ut båten og komme seg ombord. Men det var vanskelig grunnet lang fjære og tangkledde steiner.  I pålandsvind var det nokså mye drag.  Endelig var alt ombord. Melkespann og matkopper i midtrommet.  Jentene i fram- og bakskotten, mens guttene ble satt til årene, og det bar utpå "bøljan blå".

Som oftest rodde vi "utom" fram til Akset, og der delte flokken seg fram til sine respektive vertsfolk.  I storm derimot gikk ferden inn gjennom "Navarsholet" (men det falt tørt på fjæra) eller gjennom Storstraumen inn i Vågan og så ut igjennom Fættastraumen. Når straumen bar kraftig, måtte vi gå over land og leie båten gjennom straumen mens en mann var ombord og staket.  Så gikk vi fra Fætten eller Kjedalen fram til Akset.  Det hendte noen ganger at læreren ikke kom fram grunnet været. Da hadde vi ekstra moro i skolestua med både bryllup og barnsøl.  Ellers hadde vi det trivelig.  I friminuttene leikte vi mye sangleiker. Noe som synes å være forsvunnet fra skolegårdene.  Både guttene og jentene var med.

Ungene fra Heggvika, Aksetøya og Stranda var også på Akset i vintervekene.  Ei tid var det ti-elleve fremmedunger fordelt hos Andrea, Jens og Martin Akseth, i tillegg til deres egne husfolk og unger, og dette uten vederlag.  Vi hørte aldri vondord fra noen enda det om ettermiddagene kunne gå temmelig livlig for seg når et dusin unger og vel så det, var på farten.  Jeg bodde hele tida hos Matea og Martin Akseth.  Matea var en myndig, men rettferdig dame.  Hun hadde oss under full kontroll.  Den tida sto forresten alle husa i et felles tun, der huset til Olaus Akseth nå står, så det var nok av muligheter til leik og moro.

Det snakkes så mye om hvor fælt det er at barna bor borte. Jeg for min del ville ikke unnvært skoletida på Akset, takket være vertsfolka og samholdet oss imellom.  Det skulle vært i dag!  Ære være dem på Akset for det de gjorde for oss.  Nå er skolehuset borte for alltid, og alle dem vi var sammen med. Men de gode minnene lever. Jeg kan ikke unnlate å nevne Hansine Akseth. Hun var rengjøringshjelp og opptenner i skolen. Vi og Hansine var på bølgelengde.

(Skrevet i 1977 og trykt i Årbok for Fosen 1988 i artikkelen «Minner fra Mastad», av Johanna Fjeldvær. Artikkelen er også på trykk i Skarvsetta 2017.)

Hitras først «poståbneri»

Det første poståpneriet på Hitra ble åpnet i 1835, Ind-Hitterens Poståbneri. Det var den gangen ganske naturlig at gården Hamn på Innhitra ble valgt til poststed. Hamn var skyss-skafferi og lå sentralt til for ruta videre. Nils Just Strøm var den første poståpneren. Hans oldebarn Ørnulf Strøm ble den siste da Innhitra poståpneri ble nedlagt 133 år senere, - i 1968. 

I lokalavisa Hitra-Frøya av 30.oktober 1987 presenteres et større oppslag basert på en artikkel lokalhistorikeren og slektsforskeren Sverre Utseth, skrev i 1963, samt intervju med Ørnulf Strøm (89) som journalist Trond J. Strøm gjorde høsten 1987 for lokalavisa. Vi klipper fra avisa:

Da Nils Just Strøm startet som poståpner, måtte han ro over til Hellandsjøen for å hente posten. Posten kom fra Trondheim over Søvasslia. På den tida fantes det ikke offentlige veier over Hitra.

Til fots

-I starten ble posten fraktet til fots over Hitra. En mann tok over ei ryggskreppe med all posten for Hitra og Frøya på Hamn, og gikk så over poststien til Strøm og videre til Hopsjøen. Her kom frøyværingene og hentet posten til Frøya, som så ble rodd over Frøyfjorden, kunne Ørnulf Strøm fortelle.

Det var ikke mye post på den tida. All posten til Hitra og Frøya fikk plass i ryggskreppa. Det fortelles at Norges eldste avis «Intelligenssedlene», utgjorde en god del av posten. Abonnentene var sognepresten i Dolm, kapellanen, lensmannen i Kvernhusvika, kjøpmann Parelius på Hopsjøen og noen få andre. Det var med andre ord ikke store mengder post som ble fraktet over Hitra den gangen. Og posten til Frøya kunne heller ikke ha utgjort de helt store mengdene.

Kystruta

Først da kystruta Trondheim Bergen begynte å trafikkere kysten kunne Nils J. Strøm «legge inn årene». Posten ble nå fraktet til Hamn med kystruta og han slapp å ro til Hellandsjøen for å hente den. Senere begynte Mørelinjen å anløpe Hamn, og posttransporten ble overtatt av denne. Dette var i 1886, men posttransporten fra Hamn over Hitra holdt imidlertid fram helt til lokale båtruter rundt Hitra og Frøya startet i 1880-årene.

«Postveien»

Posten ble fraktet til fots helt fram til 1850. Da ble den først hovedveien over Hitra bygd. Den gikk fra Hamn til Melandsjøen, og var opprinnelig en postvei. Veien skulle egentlig legges der poststien hadde gått, men ble fornuftig nok lagt lenger mot øst og nord, slik at den passerte mer av bebyggelsen. Da postveien var ferdig, ble posten fraktet med hesteskyss. Postkjøreren hadde et posthorn, og når han passerte en gård hvor han skulle levere et brev, blåste han i hornet for å varsle mottakerne.

Flere poståpneri

Det andre poståpneriet på Hitra kom i 1861, på Melandsjø. I 1867 kom det første på Frøya, på Svellingen. Etter hvert som lokaltrafikken på øyene ble bedre kom det poståpnerier i samband med dampekspedisjonene. Storhallaren og Hamarvika fikk poståpneri i 1883, Hestvika i 1886, Fillan i 1888, Bustvika, Sistranda og Bogøyvær fikk post i 1893, for å nevne de første. Selv utvær i Froan fikk post tidlig, og både Sørburøy og Halten fikk post allerede i 1889.

Ny tid

Den gamle «postveien» over Hitra er for lengst degradert fra hovedvei til bygdevei, og brukes nå i hovedsak som skogsvei. Det er vel ingen som nå kan huske at den var postvei, men mange husker den fortsatt som eneste veiforbindelse over Hitra. (gammelveien Akset – Lakselva) I dag bringes posten ut over hele øya med landpostbud i bil.

Det er slutt på den tida da folk ble vekket av posthornet når posten kom. Storparten av den barske romantikken som hersket i poståpneriet og skyss-skafferiet Hamn for over hundre år siden hører sagaen til. Turene til Hellandsjøen i stilla eller motvind krevde sine menn, for da måtte de ligge på årene i seigt slit. Men de kunne bruke årene, de gamle hitterværingene.

Turene i medvind og god bør med fylt råsegl falt makeligere, og de satte pris på en herlig seiltur de samme karene. Båtskyssen til Lya i Kvenvær, til Hestvika eller Kyrksæterøra lå ikke langt etter i slit, enten det var to eller fire karer ved årene. Karjolskyssen til Lervågen i Fillan kunne også være ufyselig vinters tid.

Gjestgiveri

Heime i det store våningshuset på Hamn tok husmora og tjenestejentene også sine tørner. De redde senger og skaffet mat og vin til sultne og trette gjester som måtte slå seg til ro på gjestgiveriet for å vente på skyss. Et skyss-skafferi av Hamns dimensjoner måtte selvsagt ha et gjestgiveri.

-Gjestgiveriet ble drevet fram til 1920, og det var til slutt min mor som drev det. Det var mye folk som reiste, og til tider lå det folk nær sagt både inne og ute. Om høsten måtte mange overnatte på låven, det var i jaktsesongen. Det var blant annet mange engelske jaktfolk som kom til Hitra på hjortejakt om høsten, kan Ørnulf Strøm fortelle. Og det var både tingherrer og prester blant gjestene. Gjestgiveriet ble nedlagt i 1920. Da var det ikke lenger noen som reiste med hest og karjol.

Tida som poståpner

Ørnulf sitter fortsatt inne med mange minner fra den tida han var poståpner på Hamn. -I starten da jeg tok over poståpneriet etter min mor, kom posten fortsatt med Mørelinjen. Senere begynte Fosen-båtene å anløpe Hamn, og de brakte også posten til de andre poståpneriene langs ruta. Folk kom til Hamn og hentet posten når båtene kom. Det het seg jo at de skulle komme til en bestemt tid, men de fleste kom når som helst, nærmest døgnet rundt.

Han hadde nok å sti i med, Ørnulf Strøm. For det første krevde naturligvis gården sitt. I tillegg kom poståpneriet, og dessuten hadde han båtekspedisjonen for både Mørelinjen og Fosen-båtene. Landhandel drev han også. Senere ble han bestyrer av telefon- og telegrafstasjonen på Hamn, godt assistert av sin kone Marie.

Nedleggelse

Men Inn-Hitra poståpneri ble til slutt nedlagt i 1968. Etter 133 års drift var det slutt da både Inn-Hitra og Laksåvik ble lagt inn under Sandstad postkontor. Det var for lengst slutt på den tida da all posten til øyene gikk om Hamn.

-Da poståpneriet ble nedlagt, tok de med seg alle postprotokollene fra Hamn. Jeg ble arg, og ba dem bare ta med seg alt sammen. I ettertid har jeg nok angret en del på at jeg ikke kjempet mer for å beholde dem. Det gamle posthornet tok de også. Sant og si er jeg ikke sikker på om protokollene eksisterer lenger. Det er synd dersom de har gått tapt, jeg hadde faktisk tatt vare på den første protokollen fra 1835, berettet Ørnulf Strøm.

Fire generasjoner

Som nevnt var det Nils Just Strøm som var den første poståpneren på Hamn. Hans eldste sønn Christopher Lossius Strøm, født 1830, overtok posten og gården etter sin far. Han var også ordfører. Da han døde barnløs, overdro hans enke gården til hans yngre bror, Daniel Saras Strøm, født 1842. Han overtok også posten og han var ordfører en periode. Hans eneste barn var Sara Christine Strøm, som var født i 1875. Hun giftet seg med sin fetter Daniel Christopher Strøm, født 1965 på Magerøy i Heim. I 1896 overtok han gården og posten etter sin svigerfar. Da han døde i 1916 overtok enken Sara posten, til hun til slutt overdro den til sønnen Ørnulf (f. 1898). Han ble dermed den siste poståpneren på Hamn. Da Inn-Hitra poståpneri ble nedlagt i 1968, var det fjerdegenerasjons poståpner som la ned arbeidet.

(Kilde: Sverre Utseth og lokalavisa Hitra-Frøya)

Hele Hitraboka finner du her

Hitraboka bind I og II av Maurits Fugelsøy finnes ikke i handelen lenger. Bøkene ble laget henholdsvis i 1958 og 1962 og er for lengst utsolgt. Men begge bøkene er digitalisert og arkivert av Nasjonalbiblioteket. Hitra historielag har på hjemmesida gjort bøkene tilgjengelig, og du kan lese begge bøkene på PC’n din fra perm til perm. Gå inn på menyen BØKER og under presentasjonen av årboka, finnes en opplisting av flere lokalhistoriske bøker.  Ikke alle er digitale og klikkbare, men for Hitraboka I og Hitraboka II kan du klikke deg inn og lese fra perm til perm. Det er bare å blad framover med høyrepilen. 

Klikk for å lese

"Ansnes" ved kaia på Gjøssøya

Dette er m/k Ansnes ved kaia på Gjøssøya. Båten gikk i fast rute for Fosen Trafikklag i perioden 1964 til 1984 da ruta ble lagt ned. «Ansnes» tilhørte Karl Fjeldvær fra Ansnes og fraktet varer til et vidt område, blant annet Ytre Kvenvær. Bildet er tatt i sommersesongen for begge sønnene til Karl er med som mannskap. Både Tor Anton og Sven Amund hadde fast sommerjobb som mannskap og drev også med pussing av båten. Bildet er trolig tatt i slutten av 1970-åra.

Karl Fjeldvær var en allsidig kar, skipperen som drev fraktefart i Midt-Norge. Han var lakseoppdretter og han arbeidet med krabbe. Her fra HitraMat sitt anlegg.

Det er Tor Anton som kjører vinsjen, rederen sjøl, Karl Fjeldvær, sørger for at de riktige varene blir losset. På kaikanten står Sven Amund sammen med hytteeier Willy Refsnes på Gjøssøya. Arne Rognvik (d. 2009) var ekspeditør på kaia og han og kona Oddlaug Skåren Rognvik (d. 1994) var både poståpner og de som drev butikken på Gjøssøya. Rognvik var alltid på plass på kaia når rutebåten kom. Damen til venstre på bildet er kona til Willy Refsnes, Elisabeth Refsnes.

Sven Amund Fjeldvær er vår kilde, og han kommenterer bildet: 
-En traktor står på dekk, ja, man kan godt si at vi fraktet stykkgods, og særlig om sommeren når det var stor aktivitet i Kvenværet og områdene omkring; Monsøya, Grefsnesvågen, Kvenvær, Gjøssøya og Risøya (Ytre Kvenvær). Isak Hegerberg var den siste som drev butikk og fiskemottak utpå øyene. Han holdt butikken på Monsøya gående til 1983 da han flyttet sin virksomhet til Stene. Da var også grunnlaget for rutebåten borte.

-«Sjølen» var alltid behjelpelig med å frakte gods til alle som spurte, og det var ofte vi bare la båten opp til en bergknatt for å løfte på land utstyr/materiell. Tor Anton og Karl bygde også mange private kaianlegg i område sent på 1970-tall og tidlig 1980-tall. Tor Anton hadde erfaring da han hadde jobbet hos Jernbeton i Trondheim som forskalingssnekker.

Sven Amund var i kontakt med Nils Rognvik som er sønn av Oddlaug og Arne Rognvik. Nils mente anledningen (bildet) er at traktoren om bord i «Ansnes» tilhørte Arvid Vold, som i sin tid drev et lite gårdsbruk på Gjøssøya. Nå skulle traktoren fraktes til Kvenvær. Elisabeth og Willy Refsnes kjøpte småbruket etter Arvid Vold slik at dette er i samband med rydding på plassen. Bygningsvarene er til oppussing av huset som Willy Refsnes kjøpte.

 «Ansnes» ble senere brukt i oppdrettsvirksomheten til Karl Fjeldvær og sønnene, Fjeldværs Fiskeoppdrett AS i Kvenvær. De begynte allerede i 1982 med torskeoppdrett og fra 1984 ble det laks. «Ansnes» fungerte som arbeidsbåt, ja, til og med som slaktebåt, hvor de dro rundt og bløgget fisk på flere anlegg. Laksen ble fraktet til Dolfisk AS ved Hopsjø for pakking.

De siste årene før «Ansnes» ble solgt til Terje Bremvåg fra Dolmøy, drev Karl Fjeldvær med forskjellige slepe-oppdrag for blant annet SINTEF, (sensorer for oljeutbygging på Haltenbanken) og Statens Vegvesen (ved grunnundersøkelser for bruer og ferjeleier mv).

(Kilde: Hitra-Nytt, Sven Amund Fjeldvær og Willy Refsnes)

Merkeåret 1964

Hitra opplevde en revolusjon på samferdselsområdet etter sammenslåinga av de fire kommunene i 1964.  Fosen Trafikklag sine rutebåter hadde i mange år gått trofast mellom Trondheim og mange anløpssteder rundt Hitra. Det samme hadde Mørebåtene gjort i en årrekke. Passasjerer, varer av alle slag, redskap og alle hjelpemidler som måtte til i jordbruk og fiske ble sendt med rutebåtene. Fisk ble fraktet til byen, likeså levende dyr som skulle til slaktehuset. Båtene hadde sine faste anløpssteder, det var mange steder ikke bygd vei og varene måtte komme sjøveien. Melk som ble produsert på gårdene på Hitra, ble transportert i spann med båt eller melkebil til kaiene der fraktebåter brakte melkespannene til meieriene på Ørland eller i Hemne. I øyområdene i Kvenvær gikk m/s ”Ansnes” i rute med passasjerer og varer helt fram til 1984.

Det er festdag på Sandstad, mars 1964. Masse mennesker, busser og biler og det er flagg som vaier. Det er åpningsdag for det nye fergesambandet mellom Sandstad og Storoddan i Hemne. Den nye "Hitraferja" ligger flaggprydet i fergeleiet. Aunøya i bakgrunnen til høyre. (Foto Sten Strøm. Bildets eier Bjørn Strøm)

Bryllup i Børøysundet 1906

Dette gamle bildet er fra Børøysundet, fra bryllupet til Johanna Olsdatter Wahl og Sten Gunerius Gabrielsen i september 1906. Det er for gammelt til at du finner mange kjentfolk, men noen forfedre kan nok finnes. Det artige er at det fins en egen tekst med navna på de som er på bildet. Vi har fått låne bildet av Steinar Børøsund.

I første rekke f.v. sitter Kristian P. Utsetø, Marie O. Karlsen, Kristian G. Børøsund, Arne P. Utsetø, Knut A. Børø, Emil A. Børø, Rudolf J. Børø, Olaf O. Børøsund, Elias J. Børø, Elfrida K. Nøstvik og Netta Eriksen Børøsund (Osen).

Andre rekke, knestående, f.v. Anna Benjaminsen Wedø, Olga Danielsdtr Børøsund, Emilie J Andresen, Anna J. Andresen, Karoline G Børøsund, Johanna A Børø, BRUDEPARET, Guri L Strand, Johanna Eriksen Børøsund (Osen), Gitte A Sandstadøra, Gudrun O Wahl, Alma Eriksen Børøsund (Osen), Brynhild L Strand, Molla L Strand, Anna J Børø og Hans Richter Strand. (Hunden Bruduljus ligger foran Olga D Børøsund, helt t.v.)

Tredje rekke f.v. Petter Utsetø (med øksa), Dina Drågen, Sara Utsetø, Eline Børøsund, Andrea Drågen f. Stokvik, Johan S Drågen (med fela), brudens farfar Andreas Fredriksen og farmor Gunhild Fredriksen, brudgommens mormor Sofie P Børøsund, hans søster Mette Børø, Anton E. Børø med Agnes, Lars Strand med Aasta, Paul Eriksen med Edvin, Marianne Utsetø, Maren-Anna Eriksen, Julianne (sic), Johan E. Børø med Johanna. (bak Lars Strand står hustruen Olaug).

Fjerde rekke f.v. brudens far Ole A. Wahl, Anne A. Karlsen med Arvid, Kasper Utsetø, Ole Karlsen med Aslaug, Hans Petter Fines og Ola Rottem.

Bakerst f.v. brudens mor Oline Wahl, Sigurd P. Utsetø, Johan G. Børøsund, brudgommens bror, Ove O. Børøsund, Eline Eriksen Børøsund (Osen), Daniel G. Børøsund, brudgommens bror med hustru Stine Olsdtr (delvis skjult bak), skredder Brettel Jakobsen, Ludvig O. Aune (Kasperaune). (Kilde: Asbjørn Strand)