Trollheimen Handel, Knarrlagsundet

Olaus Selvaag: Trollheimen Handel (Sak i årboka Skarvsetta 2020)

Butikken i Trolla i Knarrlagsundet ble startet av Anna Marie Sandvik (1919-2007). Anna startet først med kioskdrift i 1964, rett etter at veiforbindelsen mellom Trolla og Skjærbusdalen var ferdig.

Trolla ligger midt mellom Skjærbusdalen og Ingeborgvika. Kiosken ble den første tiden drevet fra boligen i «gammelstua», før den ble flyttet til en liten bygning tilpasset produktene som ble solgt. Kiosken ble spesielt populær blant de unge som lanserte uttrykket: «Ho Anna Trolla» som var ensbetydende med «hun med kiosken». Dette var før det ble bru over Knarrlagsundet. Den kom i 1967.

I 1966 ble det bygd nytt forretningsbygg, og Anna begynte å omsette tradisjonelle dagligvarer. Butikken ble også et populært foretak som fikk en trofast kundekrets. Hele tiden hadde Anna god bistand til driften av sin datter Borgny Olufsen og svigerdatter Margareth Sandvik. To dager i uka, på tirsdag og fredag, hadde forretningen vareutbringing til kundene. Det var et vareslag Anna ikke hadde på sortimentet, det var øl og alkoholholdig drikke.  Dette var ikke forenlig med hennes kristne livstro. På kveldstid og i helgene var det fortsatt åpen kiosk i Trolla.

Margareth Sandvik. Året er 1977. Foto: Lokalavisa Hitra-Nytt.

Veiforbindelsen rundt Fjellværsøya, via Mastad, Sætra til Fjellvær, var ferdig utbygd året etter at Knarrlagsundbrua åpnet. Dette året ble det også fergeforbindelse mellom Brøttingsvågen og Fillan. Konkurransen om kundene var stor, da det til sammen var sju dagligvareforretninger på Ulvøya og Fjellværsøya. Anna var kjent for sin flotte og hyggelige kundebehandling både av små og store.

Annas virksomhet i Trolla gikk bra, og de holdt virksomhet i gang i tre tiår framover, men besluttet å avvikle butikkdriften i 2002. De siste årene det var drift i Trolla, var det datteren Borgny Olufsen som drev forretningen. Borgny åpnet også for omsetning av øl.

Forløperen til Trollheimen Handel ble startet opp i 1954 da familien Sandvik flyttet fra Ingeborgvika og overtok eiendommen i Trolla.  Anna og hennes ektemann Bernt, fant at brygga som tilhørte eiendommen egnet seg godt for oppkjøp av tang. Som tenkt så gjort. Dette holdt de på med fram til rundt 1960 da mottaksapparatet for oppkjøp av tang, Astor Canning i Hestvika, sluttet å produsere tangmel.

Det er mange som minnes Trollheimen Handel og «Ho Anna i Trolla». Annerledes er det heller ikke for de som skar og tørket tang som ble fraktet til Trolla og solgte til ho Anna og han Bernt. Dette var en god «attåtnæring» for mange på 50-tallet. 

Kilder:
Borgny Olufsen
Lokalavisa Hitra-Nytt / Hitra-Frøya
Artikkel i Skarvsetta 2020

Butikken til Johs. Breivoll

Johannes Breivoll (1916-1987) var fra Dolmøya og ble gift med Stenfrid Johansdatter Thorsø (1928-2006) fra Tosøya i Bispøyan. Johannes var ansatt på butikk på Melandjøen en periode, var også i Stokksund. Han flyttet tilbake til Hitra og var vikar hos Isak Hegerberg på Monsøya en tid. I 1960 bygde han hus og startet egen ass. landhandel på heimplassen Breivollan på Dolmøya, i sokkeletasjen på huset. Johannes hadde tatt handelsbrev i ung alder og var nå klar for å drive egen virksomhet.
I butikken var det som hos de fleste i bransjen, mye varer som kom i løs vekst og måtte veies opp i mindre pakninger. Saltkjøtt kom i store blikkspann med mye saltlake, middagspølser fra Løvold i Kristiansund i store plastposer, og de måtte veies opp. Om fredagskveldene ble det solgt mye frukt til helga. Butikken fikk kunder i vid omkrets, kunder som ringte inn bestillingene sine i løpet av uka. Johannes pleide å kjøre ut med varer etter stengetid på fredagskveldene. Det ble ofte lange dager. Han hadde faste kunder på hele Dolmøya, på Asmundvåg og helt ute på Hofstad. Kundene betalte kontant når varene kom på døra, og Johannes måtte alltid ha med vekslepenger.

I tillegg til dagligvarebutikken var det BP-bensinstasjon, og det var fylling av propan og luft. Under oljekrisa i Norge i 1973, var det lange køer ved bensinpumpa hos Breivoll, husker de som var små den gang.
De som stakk innom med bilen fikk også hjelp til oljeskift ute i garasjen.  
Johannes var iderik og framtidsretta. Han startet med byggevarer, og butikken skaffet materialer til flere hus i området. Breivoll ble også den første på Dolmøya som fikk tipping.

Sønnen Arnt Julius (f.1962) overtok driften av butikken i 1980. Den var da tilsluttet Krone-kjeden. Et par år senere startet han opp drift av gatekjøkken sammen med kona Arnhild.

Arnt drev butikken fram til 1986 da Johs. Breivoll Eftf. og Dolmøy Handel AS valgte å gå sammen om felles dagligvarebutikk på Kjerringvåg. Samtidig flyttet gatekjøkkenet inn i de nedlagte butikklokalene, og her ble det åpnet kafè, og de begynte med videoutleie, hadde spillemaskiner og biljard.

Arnt jobbet ved Dolmøy Handel fram til august 2000 da han gikk over i ny stilling som butikksjef i Hamarvik samvirkelag, avd byggmix. Han solgte sin 30 prosent eierandel i Dolmøy Handel AS etter et års tid.

Bygget som Johannes Breivoll bygde i 1960, eies fortsatt av sønnen Arnt Breivoll. Det er renovert og bygd om til leiligheter.

Kilder:
Arnt Breivoll
Lokalavisa Hitra-Nytt / Hitra-Frøya
Hitterslekt

Utkantbutikkene som forsvant

Av Svend Sivertsen - Artikkel i Skarvsetta 2020

Ørnulf Strøm hadde gården Hamna. Der var det også postkontor og han drev landhandel fra tidlig på 1930-tallet. Tidlig på 1970-tallet var det slutt med butikkdrifta i Hamna.

I løpet av de siste 50-60 åra har det skjedd en revolusjonerende utvikling på mange områder i vår lille kommune. Bosettingsmøsteret har endret seg, infrastruktur er bygd ut og gjort endringene mulig. Bedre veier og nye bruer har blitt bygd, nye trafikkmønstre og nye bussruter er opprettet og binder bygder og sentrum sammen. Veien langs Straumfjorden til Gryta var et voldsomt framskritt og gjorde det mulig å kjøre rundt hele Hitra for første gang i 1967.

Elektrisiteten kom som en velsignelse og åpnet for helt nye muligheter. Fergesamband med fastlandet endret svært mye. Først kom fergesambandet fra Forsnes til Smøla og Kristiansund i 1961 og knyttet Hitra nærmere Nordmøre. Både handel og persontrafikk på den sør- og vestlige delen av Hitra ble trukket enda sterkere i den retninga. Men også i tidligere tider ble folk trukket vestover. Jektefarten med tørrfisk og sild fra Hitra gikk i retning Møre og Kristiansund. Alle varer ble fraktet sjøveien, og byen for mange hitterværinger var Kristiansund. Der solgte de fisken sin og der kjøpte de varer. Møre og Romsdal Fylkesbåtar hadde båtruter som anløpte flere steder på Hitra. Mørebåtene var et kjent begrep.

Hver grend sin butikk

Årboka har en sak om utviklinga på Hitra de siste 50-60 åra, og vi har sett på hvordan den har endret eksistensgrunnlaget og mulighetene for butikkene. Vi har vært nødt til å sette en startstrek ved kommunesammenslåinga 1963/1964. Mange kjente handelssteder har vært i drift omkring på Hitra lenge før, mange gamle handelssteder har også fått fyldige omtaler i lokalhistoria som Hopsjøen og Aunøya. Nå velger vi å sikre omtale og få fram den nære historia etter 1963. Hva har skjedd med butikkene, hvorfor har det skjedd, hvem har overlevd i den nye tida?

Og det er på høy tid at vi prøver å fortelle historia, for allerede har det vært utfordrende å få beskrivelser og faktaopplysninger fra denne epoken. Når vi har snakket med berørte, slekt og pårørende, har svaret ofte vært – det er ikke så mange å spørre. De som var med i starten og kjente historia best, er borte. 

Utviklinga har gått fort og den har vært dramatisk for både enkeltpersoner og for mange utkantgrender. Det hadde vært ei tid der folk måtte gå i all slags terreng, etter stier langs berg og myr, når de skulle til butikken og barna til skolen. Båten var eneste framkomstmiddelet når folk skulle reise på besøk og delta i sosiale, eller kommunale sammenkomster. Veier fantes nesten ikke, men det var ei brytningstid der arbeidslag svingte slegga, brukte skufla og kjørte «sluskbåra» for å få fram nye veistubber.

Nye veier og bruer

I løpet av disse åra har veier, bruer og ferger gjort hele lokalsamfunnet mindre på en måte. Avstandene har blitt kortere, og ikke minst har tida folk bruker til å reise fra A til B blitt voldsomt redusert.
Aller størst betydning for utviklinga fikk fergesambandene som ble åpnet i mai 1964, med faste fergeavganger mellom Sandstad og Storoddan i Hemne, og ferge mellom Kjerringvåg og Flatval. Med ett ble det bil- og bussforbindelse til Orkdal og Trondheim, og vareleveransene til butikker og næringsdrivende kom etter hvert med godsbiler direkte fra grossistlager i Trondheim. De små samfunnene våre ble straks mye sterkere orientert i retning Trondheim som ble byen der handel lokket, og mange offentlige tjenester var lokalisert for alle trøndere.

Tida gikk og mange små steder fikk ikke lenger anløp av rutebåten, og dermed fikk heller ikke butikkene levert varene på kaia. Sjøverts varetransport fikk konkurranse fra godsbilene som snart kjørte dagligvarene helt fram til butikkene. Til å begynne var det slik at butikdriverne måtte til nærmeste dampskipskai og laste opp og kjøre heim varene selv. Rutebåtekspedisjonene hadde jevnlige anløp av godsbåten «Yrjar». Enkelte fikk lenge varene med godsbåten, blant annet ved Hestvika kai der Trygve Kaald var sjefen. Børøysundet og Hestvika har lange tradisjoner som varelager, båtekspedisjon og skysstasjon. Hit kom rutebåtene til Fosen Trafikklag med passasjerer og varer. Det var utgangspunkt for bussrutene for folk som kom fra Trondheim med båten og skulle videre i retning Sørhitra og Uthitra. Godsbilen lastet opp varer for utkjøring til store deler av Hitra. Godsbilen ble et begrep, og blant de første som kjøpte storbil og kjørte ut varer var Sivert Kasper Strøm, og etter hvert hans bror Karl Hjalmar. Øyvind Øyen hadde også godsbil og kjørte ut varer til butikkene.

Assortert landhandel

Fergeforbindelsen med fastlandet resulterte i enorm trafikkøkning. Ennå i 1964 da fire kommuner ble til en, var det ikke sammenhengende veinett rundt Hitra. Veien fra Kvenvær til Straum var ikke ferdig før i 1967. Fergeforbindelsen mellom Fillan og Brøttingsvågen på Fjellværsøya kom heller ikke før i 1967, og samme år var brua over Knarrlagsundet ferdig. En voldsom omvelting innen samferdselen fant sted i en kort, hektisk periode.  

De lokale handelsmennene som det var mange av, måtte raskt tilpasse seg ny tid, og mange av dem fikk utfordringer med å overleve. Ved kommunesammenslåinga var det ca 40 butikker, eller landhandlere, omkring i nykommunen.

Varetransporten ble totalt endret og folk reiste mer etter som veinettet ble bygd ut og bussruter satt opp. Handelen var i sterk endring. Før godsrutas tid, måtte butikkdriveren selv hente varene, først med hest og vogn, og inn på 1950-tallet fikk noen lisens til å kjøpe egen varebil dersom de kunne legge fram attest på at de hadde behov for bil i næringsøyemed. Ennå var det ikke mange som hadde bil på Hitra.

Mange handelsmenn hadde levd og drevet sin virksomhet i fattigslige tider, folk hadde ikke mye å rutte med. Butikkene var ikke store, og vareutvalget bare det aller nødvendigste. Ofte drev disse handelsmennene med kjøp og salg av fisk og sild i tillegg. De kjøpte fisk av bygdas fiskere, de saltet og la i kasser som de solgte videre til oppkjøpere i byen, og noen tørket fisk på hjell og solgte i Kristiansund. Noen hadde større fartøyer og gikk til Lofoten og kjøpte opp fisk som de saltet og tørket. Noe ble sendt med rutebåten, var partiene større var det fraktefartøyer som kom og hentet kassene. Noen handelsmenn hadde også egen fraktebåt.

Ei grend med respekt for seg selv hadde hatt sin lille ass.landhandel. Folk var vant til at det var sjøveien som var viktigste vei til butikken. Veiene var få og til tider uframkommelig når det var mye snø. Da tok sjøvante hitterværinger seg ned til naustet, drog ut færingen og satte kurs for handelsmannen. Slik var situasjonen omkring på hele Hitra. Nå ble det endring.

Grossisthandel fra bil

Og det som kom til å endre utviklingen aller mest, var da grossistbilene kom i gang med faste kjøreruter rundt Hitra, og hver handelsmann kunne plukke ut det han ville ha og fikk varene levert på stedet. Bilene kom til butikkene med rikt utvalg av ferske varer, og handelsmannen som det fortsatt het den gangen, kjøpte det han ønsket. Mannen i bilen var både sjåfør og selger. De nye, store varebilene, noen hadde til og med fryse- og kjølebiler, kjørte rundt til hver enkelt handelsmann og solgte varer som frukt og grønsaker, kaffe, kaker, salater, is, kjøttvarer, øl og mineralvann o.l. rett fra bilene.

Den første som startet med grossist-rute var Otto Åberg. Han var framsynt, og allerede i 1963 kjørte han frukt og grønnsaker for Banan-Mathissen til Hitra via ferga fra Kristiansund til Forsnes. Han lastet opp storbilen ved lageret i Trondheim på morgenen, kjørte til Kristiansund på ettermiddagen og tok siste ferge fra Kristiansund via Smøla til Forsnes om kvelden. Nede i veien til fergeleiet på Forsnes bodde Thormod Ottervik. Han hadde også en liten landhandel på den tida. Åberg fikk avtale med han om overnatting, og morgenen etter startet han på en lang salgsrute på Hitra.

Åberg flyttet til Hitra med familien og bygde hus og varelager i Hestvika etter hvert. Derfra kjørte han ut varer for storgrossistene Banan-Mathissen, Kjeldsberg og Stabburet hver eneste dag. Foruten rute rundt på Hitra, hadde han rute på Frøya hvor det var omtrent samme antall butikker. Likeså tok han ferga til Storoddan en gang i uka og kjørte fast rute til handlende i Hemne. Øl og mineralvann ble kjørt ut fra eget Dahls-lager i Børøsundet, det sørget Nils August Strøm for. Også Bøndernes Salgslag og Løvold i Kristiansund kjørte tidlig rute med kjølebiler fulle av pålegg og annen kjøttmat.

Vanskelig omstilling

Den tradisjonelle butikkhandelen måtte omstille seg. De små utkantbutikkene møtte nå en stadig tøffere hverdag, og mange greide ikke å overleve. Mange hadde ikke annet valg enn å legge ned. På midten av 1960-tallet var det mange og svært små butikker. Det var blant annet fem butikker på Dolmøya, på Fjellværsøya/Ulvøya var det sju. På Innhitra var det i alt ti.

I årboka presenteres en kort historie om hver av de ca 40 butikkene. Fakta og opplysninger er innhentet fra folk som sto dette nært, og gjennomgangstonen er at butikkene ble for små og omsetninga for lita i ei ny tid der avstandene ble kortet inn og folk fartet mer. På 1970-tallet begynte også utbyggingen av sentrumsområdet i det nye kommunesentret Fillan å merkes. Nye arbeidsplasser både offentlige og private, ble skapt. Mange handlet i tilknytning til arbeidsstedet sitt der det vokste fram nye tilbud og tjenester, og dette virket fort inn på omsetninga til en liten utkantbutikk.

Aller sterkest merket butikkene den store endringen i handlemønster som kom utover på 1980-tallet med Hitratorget og mange spesialbutikker som vokste fram i Fillan. Den lille ass.landhandelen fikk det vanskelig. Mange peker på disse utviklingstrekkene og forteller om egne erfaringer.

I 2020 er det kun sju dagligvarebutikker på hele Hitra. Det er to dagligvarebutikker i Fillan som har kommet som nyetableringer, Rema 1000 og Coop Extra. Av de gamle som eksisterte midtveis på 1960-tallet, er det disse fem som fortsatt eksisterer: 
Aug.Faxvaag (Joker Kvenvær), O.Sivertsen Dagligvarer (Bunnpris Sandstad), O.Selvaag Eftf (Joker Knarrlagsund), Dolmøy Handel (Joker Dolmøy) og Nærmat, Melandsjø.

Otto Åberg (1938-2020) er kilden vår når vi ramser opp 40 butikker som drev dagligvarehandel på Hitra på 1960-tallet. Noen la ned driften i løpet av det første tiåret, andre greide å holde det gående noen år, men butikker ble nedlagt i tur og orden i perioden på 50-60 år.

Åberg gjenoppfrisker kjøreruta fra varelageret sitt i Hestvika rundt Hitra og Dolmøya, og ut til Fjellværsøya og Ulvøya etter at ferga fra Fillan til Brøttingsvågen kom.

Vi har delt inn butikkene etter gammel-kommunene

FILLAN

K.H. Norbotten & Co, - Sæthers Dagligvarer, - Fillfjorden Samvirkelag, 
D.A. Danielsen (Tranvikan).
Ansnes Samvirkelag og S.A. Fjeldvær (Fjeldvær Dagligvarer)
Fjellværøy Samvirkelag, - L.Sandstad, (Aukan) og Wessel Skarsvaag, Nordbotn
O.Selvaag Eftf, - K.S. Røvik, - Trollheimen Handel og Kristine Bergli

HITRA

Barman Handel, - Hitra Samvirkelag, - Hamarvik Samvirkelag avd 2 (Vikan), - Martin Eide og Hitra Handel (Nærmat).
Dolmøy Handel, - Johs. Breivoll, - Olaf Ramsli, - Stadsvik Handel og Nærmat Rabben & Øien, Hestnes Handel og Trygve Strøm Handel, Straum.

KVENVÆR

Aug. Faxvaag, - Gus D. Kvam, Grefsnesvågen, - Isak Hegerberg (Monsøya og Stein), - A. Ingebrigtsen, - Rognvik, Gjøssøya, - Risøysund og Forsnes Handel (Ottervik / Forsnes)

SANDSTAD

Nils Strøm AS, - E. Norbotten Eftf, - O.Sivertsen Dagligvarer, - Sandstad Samvirkelag, - Skatvold Kolonial, - Kolbjørn Hansen Handel, - AS Ørnulf Strøm, Hamna, - Rolf Kaald & Co, - Hermann Svenning, Kvammen og Utset Innkjøpslag.

For å lage denne historia om butikkene har vi brukt mange kilder, ikke minst bladd i gamle lokalaviser og snakket med mennesker som selv har vært involvert enten direkte, eller gjennom slekt og venner. Flere har delt bilder med oss. Vi har nevnt kilder under hver butikk og håper vi ikke har glemt noen. Noen har bidratt ekstra og skrevet historia til butikker de kjente godt.

Lovise Aukan drev butikken L. Sandstad på Fjellvær sammen med mannen Anton. Det var slutt i 1998.

Oppdrettspioneren Arne Ratchje

ET OPPDRETTSEVENTYR - fortalt av Torbjørn Øyen

Det var en gang en mann på Hitra, som hadde drevet med oppdrett av regnbueørret i både ferskvann og sjøvann. Han hadde tro på at dette også skulle være mulig med laksesmolt. Lakseoppdrettsnæringen har hatt en eventyrlig utvikling. I dag handler det om millioner og milliarder.

Slike summer var det ikke snakk om i begynnelsen av eventyret. Det som har skjedd de senere år er vel ganske godt kjent, men hvordan det var fra starten av er det sannsynlig ikke mange som har så stor kjennskap til. Jeg har ganske god oversikt over hvordan en del av dette begynte, ettersom jeg sommeren og høsten 1965 var med da «pioneren» Arne Ratchje bygde smoltanlegget ved Kaldkløvfossen på Hitra. For å vise litt til den økonomiske og teknologiske utviklingen, som har vært i forbindelse med lakseoppdrett, vil jeg fortelle litt fra starten av dette eventyret.

I desember 1965 ble den første smolten satt ut i kummene som ble bygd ved denne fossen i Kaldkløvan. I 1966/1967 ble smolt fra dette anlegget satt ut i merder, som var oppankret i Børøsundet ved Astor Canning i Hestvika. Foto: Torbjørn Øyen.

Selv om dette var ganske enkelt, så er dette også en viktig del av historien, som må bli tatt vare på for ettertiden. Særlig med henblikk på den videre utviklingen innen oppdrettsnæringen. Det er med dette, som med mye annet, det er fortiden som skaper framtiden. I tillegg til at jeg var med på dette i 1965, har det for meg vært ekstra interessant å følge med i den videre utviklingen angående lakseoppdrett. Dette på grunn av at både min farfar og morfar har vært eiere av gården hvor Kaldkløvfossen ligger, og hvor dette anlegget ble bygd. Dette har vel også en historisk verdi, ettersom det også ble plassert laksesmolt i disse kummene. Og som senere ble utsatt i sjøvann (merder).

Anlegget ble bygd ved et vassdrag som fra før av var regulert (oppdemt) i forbindelse med tidligere virksomhet lengre nede i vassdraget. Derfor var det sikker tilgang på vann til fremtidig drift. Etableringen av anlegget var en helt ny virksomhet, derfor var det som jeg forstår vanskelig å få noen til å satse penger på dette. Men sommeren 1965 var vi i gang med bygging.

Hakke og slegge (t.v.) en Pioner bergboremaskin og en spade. Arbeidsverktøy som ble brukt ved arbeidet i 1965. Foto: Torbjørn Øyen.

Arbeidsgjengen besto av en sprengningsbas fra Tranvikgrenda, og en byggmester fra Snillfjord som for tiden var bosatt på Hitra. Ellers var det 5-7 slusker/snekkere fra Tranvikan og Fillanområdet. Verktøy og utstyr som de på den tiden hadde til rådighet, er i seg selv et lite eventyr i forhold til den maskinparken som i dag anvendes ved slik anleggsvirksomhet. Jeg kan ikke huske at vi hadde kompressor. Det ble i alle fall brukt såkalt håndholdt borhammer ved boring i fjellet. For å fange opp steinsprut ble det på berget, som skulle sprenges lagt lagvis med farsiner. De besto av bjørkeris som var surret sammen med hesjetråd. Alt arbeidet med planering av området, hvor vannkummene skulle stå, ble utført med handkraft. For å transportere steinmassene utover brukte vi det som ble kalt slusktrillebårer. Dette var store tunge trillebårer som ble brukt i forbindelse med veiarbeidet.

Det var mye berg som skulle bores-, sprenges og planeres. Dette er bilder av det mest avanserte verktøy, og utstyr vi hadde tilgang til i forbindelse med dette prosjektet i 1965. Dersom en sammenligner med utstyret, som i dag er tilgjengelig i forbindelse med slike prosjekter. Ja - da er det tydelig, at det har skjedd en ganske stor utvikling, både på maskin og utstyrsfronten forøvrig!

Slusktrillebåre, eller sluskbåre, som ble brukt til å trille stein og grus. Foto: Torbjørn Øyen.

Steinene som var for store til å løftes opp på trillebåren, måtte vi slå i stykker med slegge. Etter noen uker var anlegget utsprengt og planert. Jeg kan ikke huske at vi hadde en eneste tegning eller skisse av det vi skulle lage. Etter som dette anlegget var det første av slitt slag, var det vel heller ingen andre å rådføre seg med. Arbeidsstokken besto av folk som var vant med praktisk arbeid, så jeg tror at vi av og til var litt konsulenter alle sammen. På toppen av fossen skulle det bygges en demning. Formålet med denne demningen var at det på oversiden skulle bli en dypere og frostfri inntaksdam. Det ble lagt slanger fra dammen, og ned til kummene nedenfor. På grunn av høydeforskjellen ble det ikke behov for elektriske pumper. Dette var derfor en stor fordel ved eventuelle strømbrudd.

Vi var to mann som hadde fått dette oppdraget, men vi hadde ikke fått noen mål på demningen. Tilfeldigvis møtte hverken byggherre eller formann opp denne dagen da vi skulle starte. Jobben måtte utføres likevel, og etter en del vurderinger fram og tilbake bestemte vi oss for både høyde, bredde og lengde. Laget forskaling, støpte «og ferdig med det». Så enkelt tror jeg neppe det ville vært mulig å gjøre dette i dag.

På det planerte området ble det forskalet, støpt kummer og bankett for huset som skulle bygges over kummene. Vi hadde elektrisk drevet sementblandemaskin, så betongen ble laget på stedet. Det var ikke mulig å kjøre bil med sand og sement helt ned. Derfor sto blandeverket ganske langt oppe i bakken. Vi hadde ikke tilgang til kran på byggeplassen, så betongen måtte derfor fraktes med trillebåre ned til bankett og kummer som skulle støpes. Arbeidsomt og tungvint, JA, men slik var det bare.

Alt dette er originalutgaven av håndverktøyet jeg benyttet i 1965. Det var det mest avanserte verktøyet vi hadde til rådighet. Foto: Torbjørn Øyen.

Sent på høsten 1965 skulle det settes ut smolt i de ferdigstøpte kummene. Høsten og vinteren nærmet seg, så det hastet med å få bygd huset på den ferdige banketten. Huset måtte være både langt og bredt og derfor oppføres i ganske kraftige dimensjoner. Dersom det skulle brukes helt nye materiale til reisverket, ble dette veldig kostbart. Vi var 3-4 mann som reiste til Levanger for å rive en stor brakke. Denne var oppført i kraftige dimensjoner av treverk, og egnet seg derfor meget godt til bygget på Hitra. To lastebileiere fra Hitra ble innleid for å frakte materialene fra Levanger til Hitra. Lastebilene var engasjert i fast kjøring på dagtid. Når de var ferdig med dagens kjøring tok de ferga fra Sandstad til Storoddan, og kjørte videre til Levanger.

Både rivingen og opplastingen ble utført manuelt, altså med rå handkraft. Når bilene var opplastet kjørte de tilbake til Storoddan for å nå siste ferge til Sandstad. Alle materialene skulle fraktes til Hitra. Lastebilene var ikke så store – det var langt å kjøre. Det ble derfor store lass, og mange turer. Ingen ting skulle ligge igjen på tomta. Dette var vel også grunnen til, at det siste lasset ikke var det «aller minste»! Vi rivningsmannskapet var passasjerer på denne turen. Det gikk litt «tregt» oppover både Gjevingåsen og Okstadbakken. Bak oss ble det svart eksos og lange køer. Pytt – hva hadde dette å si, vi skulle da hjem og starte et av den nyere tids største eventyr!

Da vi kom tilbake fra Levanger var snekkerne allerede i gang med å reise huset. Jeg var med på en del av reisverket, og i løpet av siste del av takarbeidet kom frosten. Vinteren 1965/1966 var veldig kald med mye snø. Jeg tror nok at de som hadde oppsynet med dette anlegget, hadde en stor utfordring med å holde tilførselsslanger og kummer fri for is.

Jeg flyttet fra Hitra vinteren 1966, men besøkte anlegget enkelte ganger senere. Jeg kunne med egne øyner se en del finurlige oppfinnelser, som var konstruert av en av områdets «Petter Smart». Blant annet fôringsautomatene som ble oppfunnet, og som var i drift der, tror jeg nok var ganske forskjellig fra det som anvendes i dag.

Så fremt noe av dette fra den første tiden eksisterer i dag, selv om det meste var enkle ting – må mye av dette være av interesse for et framtidig havbruksmuseum.

Alle lastebilene full-lastet med laks som forlater kystområdene er vel et synlig bevis på at oppfinnelsene og utviklingen videre har vært eventyrlig. Jeg har kopi av selvangivelsen min fra 1965, der det står hva jeg tjente på dette oppdraget. Selv om jeg fikk det jeg hadde krav på, er det små tall i forhold til dagens inntekter i denne virksomheten. Der står det også at det var Arne Ratchje som var min oppdragsgiver. Han var etter min mening pioneren som dro det hele i gang.

Dette var en ny virksomhet, som måtte læres. Arne Ratchje var «opptimisten» som ville prøve. Gjennom hell og uhell fikk man etter hvert mer kunnskap og erfaring om hvordan dette skulle gjøres, både i ferskvann og sjøvann. Dersom en tar utgangspunkt i dagens oppdrettsvirksomhet, og ser vel 50 år tilbake i tid så må man vel si at det meste har vært VELLYKKET!

For at denne virksomheten skulle vokse og bli større var det behov for mer kapital. Anlegget ble noen år senere oppkjøpt av andre. Samtidig var det etter hvert flere som begynte med lakseoppdrett og førte videre det Arne Ratchje startet ved Kaldkløvfossen i 1965. Dette er noen enkle ord, om en del av starten på dette eventyret, den videre historien er vel av andre beskrevet og tatt vare på. Vi som var med på dette sommeren og høsten 1965, kunne vel ikke i vår villeste fantasi, ha noen som helst formening om hvilken utvikling dette skulle bli, og hva dette senere skulle føre til.

 Av Slusk/snekker Torbjørn Øyen, - 1965

Historien om ungdomshuset i Tranvikan

Historikken er skrevet av Torbjørn Øyen (f.1941) i forbindelse med at ungdomshuset Fjellvang i Tranvikan markerte sitt 75-årsjubileum i 2015.

I forbindelse med at ungdomshuset Fjellvang her på Tranvikan i disse tider feirer 75-årsjubileum fikk jeg for en tid siden forespørsel om jeg til denne “husker-du-kvelden”, kunne prøve å få til et historisk sammendrag. I fra forberedelsene til bygging av huset, fra selve byggeperioden, og hendelser i fra senere bruk av huset. Jeg husker selvsagt ikke noen ting fra denne tiden. Det har en enkel forklaring - jeg var ikke født enda. Så jeg vurderte sterkt på om jeg skulle ta på meg oppdraget. Jeg mente det var utrolig interessant å få litt innblikk i noe av det som foregikk i kulturfronten her i bygda for 75-80 år siden. Derfor takket jeg ja til oppdraget.

Jeg har vært rundt i bygda, og snakket med noen av dem som var med på å starte ungdomslaget, og som samtidig var med på å bygge ungdomshuset. Jeg har også bladd i skriv og protokoller fra denne tiden. På en “husker-du-kveld” betyr det at vi skal minnes noe. Derfor må vi bruke fantasien ekstra godt, og se for oss det vi hører. Vi må tenke oss tilbake til en tid, da det verken var vei eller elektrisitet her i bygda. Selv om det er huset vi skal feire, så vil jeg gå enda lengre tilbake i tid. Fra den tiden da ungdomslaget på Tranvikan ble startet. Jeg kan ikke garantere om det er helt sant, men det er meg fortalt, at ideen til å starte ungdomslaget her i bygda ble unnfanget midt borte i Fillfjorden av noen ungdommer i fra Tranvik-kretsen, da de kom roende heim fra fest i Fillan.

Samme hvordan det var eller ikke var så ble den 22.02.1933 besluttet å stifte ungdomslag i Tranvik-kretsen. Det hadde som formål å arbeide for ungdomshus i bygda, så snart de innkomme midler tillot det. Det ble bestemt å holde møte annenhver søndag kl. 16.00 på ettermiddagen. Møtene gikk på omgang rundt om i bygda og oppslutningen var stor. Etter å ha lest møteprotokollen fra den tiden, så skjønner jeg at de hadde det trivelig og artig på møtene sine. Nesten bestandig både åpent og avsluttet møtene med sang. En gang var det en spøkefugl som hadde skrevet “møtet åpnedes ikke med sang”, og han hadde understreket IKKE. Så var det en annen gang det sto skrevet “møtet åpnedes ikke med sang, grundet at nesten alle tilstedeværende medlemmer var forkjølet.

Det var en som mente det var for lite kvinner på møtet, bare 5 stykker. Derimot var det et dusin menn til stede. Dersom det er noen som undres på hvordan været var den 13.01.1935 så står følgende “i kveld er det et farlig føre, enhver må være forberedt på å falle og slå seg når de går hjem”. En annen gang står det “der ble til underholdning gjort en lek som heter å selge smågris, som gjorde seg godt ut til alles tilfredshet”. Man må gå ut fra at det var leken, og ikke grisen som gjorde seg ut.

Til underholdning for øvrig så var det som oftest opplesning. Til og med skuespill ble fremført på ungdomsmøtene. Det er nedskrevet hvem som var både sufflør og regissør, og hvem som hadde de forskjellige rollene. For å få inn penger ble det på møtet utloddet forskjellige ting. Det kom inn 3-5 kroner på hvert møte. En gang var det nede i bare 2 kroner og 40 øre. Det var nok en annen tid, og andre summer det var snakk om den tiden. Midt i 1930-årene lå inntektene fra en fest i fra 50 til godt og vel 100 kroner. Lagsinntekten i 1937 var for eksempel på 209 kroner og 7 øre. Sankthansaften 1934 kom det inn 112 kroner. Inngangsbilletten var på 50 øre. Men kontoen vokste seg stadig større, og lysten til å bygge ungdomshus vokste i takt med kontoen.

Som vi hadde hørt ble det holdt ungdomsmøter og det ble arrangert fester rundt omkring i bygda. Sommers tid danset de på låven. Jeg har hørt at de til og med kunne ta seg en svingom neden på svabergene. Eller på en setervoll i fine sommerkvelder når gauken gol, og solskiva gikk rød og fin ned vest i havet. Så den romantiske rammen rundt det hele var sikkert orden.

Det ble ikke stilt så store krav til de musikalske. De var godt fornøyd om det var en som satt og “reksa” på et munnspill, torader, eller en gammel fiolin. Jeg har også hørt at de enkelte ganger bare hadde en kam og smørpapir som det musikalske innslaget. Det var nok ikke sikkert at underlaget alltid var så godt egnet til å danse på.

Dere må fortsatt bruke fantasien godt: Dere kan nok tenke dere situasjonen når de danset langflat tango nede på et svaberg, og de var så uheldig at de trødde på en sleip stein eller en måselort. Da kunne det kanskje bli i langflateste laget. Eller når de danset “sharleston” oppå en halvbløt setervoll i høyhælte sko, og knotten bet gjennom silkestrømpene til kvinnene. Da kunne det som Knut Bjørnsen sa: bli utdelt poeng både for innhold og framførelse.

Vinters tid hendte det at ungdomsfestene med dans foregikk inne i storstua rundt omkring på gårdene. Det var vel ikke så enkelt å være ungdommer. På loftet lå det kanskje “ein gammel Hitterkaillj” og kakket med krokstaven mens han prøvde å sove. På et annet loft lå kanskje ungfolket på gården med småunger som skulle sove. Som dere skjønner var det ikke så rart, at det etter hvert ble stilt andre krav til lokaliteter for festarrangement. Spørsmålet om hus ble jevnlig diskutert på møtene, men det ble utsatt.

Så begynte ting å skje, og da skjedde det fort. Den 30.10.1938 ble det igjen diskusjon om hustomt, om husets størrelse og om det var mulig å skaffe lån til bygging av huset. Alle medlemmene ble oppfordret til å komme på neste møte for å diskutere saken videre. Den 04.11.1938 var 22 medlemmer til stede på møte. De var da på befaring i Langvågen og ble enige om at det var denne plassen som passet best til plassering av ungdomshuset. Det ble nedsatt en komite som skulle forhandle med de respektive grunneierne om fri grunn til tomta.

På møte den 10.04.1939 hadde laget fått et tilskudd på 700 kroner fra Fillan kommune. Dette til opparbeidelse av tomt. På det møtet ble det også bestemt at tomta skulle graves ut, og at de skulle prøve å få støpt grunnmuren før vinteren og frosten satte inn.

Tegningner forelå allerede. Det hadde seg slik at Finnøy kommune var det tidligere bygd et tilsvarende hus. Det var tegnet av en maskiningeniør ved Finnøy motorfabrikk. Det var en kar her fra bygda som var på Finnøy motorfabrikk på et oppdrag. Han fikk da med seg tegningen av huset hjem. Og huset her på Tranvikan ble derfor bygd etter samme tegning. Det er en forandring som ble foretatt, både hovedinngangen og kjøkkeninngangen var i begynnelsen på langveggen mot nord. Etter kort tid ble kjøkkeninngangen flyttet til sydvest tverrvegg.

I protokollen fra møtet 23.04.1939 framgår det, at tomta var skyldsatt og at skjøtet forelå. På det samme møtet, altså dåpsdagen, ble det også bestemt at plassen skulle hete Fjellvang. Den 04.06.1939 forelå det svar fra Tranvik sanitetsforening, om at ungdomshuset skulle få låne, 1000 kroner, som laget hadde søkt foreningen om. 05.11.1939 ble det underskrevet en panteobligasjon pålydende 2000 kr, med panterett i lagets eiendom, altså Fjellvang. Med 700 kr i kommunalt tilskudd, 1000 kr i lån fra Tranvik sanitetsforening, et annet lån på 2000 kr og lagets egenkapital på anslagsvis 2000-2500 kr var byggingen av huset allerede kommet godt i gang.

Når du vet at det på denne tiden var dårlig stelt med vei i bygda så forstår vi at dette var arbeidskrevende. Sand ble kjøpt og fraktet fra Hvitsand på nordøstsiden av Fjellværøya. Først ble det trillet sand i fra fjæra og om bord i to føringsbåter. De ble så slepet til Langvågen på Tranvikan. Sanden ble trillet på land, og kjørt med hest og vogn opp til tomta. Jeg kan for egen regning tilføye at jeg som ganske ung, først på 1950-tallet, var med på en slik sandfrakting fra Hvitsand til et annet byggeoppdrag. Kan derfor bekrefte at dette var meget arbeidskrevende.

Bjelkelag, sperrer, planker og innvendig panel ble også kjøpt og fraktet til Tranvikan med to forskjellige båter. Den ene båten var en skøyte som hadde navnet Klara, og hørte hjemme i Fillan. Den andre båten var Skreia som tilhørte Jon Selvåg, handelsmannen her på Tranvikan. Jeg husker godt begge båtene. Materialene ble fraktet i land og kjørt opp til byggeplassen. Det var to menn som ble hyret inn og betalt til snekkerarbeidet, men vi skjønner nok at det også ble gjort en stor dugnadsinnsats. Alstså: Byggestart på våren 1939, og til jul samme år sto huset ferdig til bruk.

Allerede den 16.12.1939 holdt ungdomslaget årsmøte i egne lokaler her i Fjellvang. Huset var ikke bordkledd utvendig enda. Det ble gjort i 1944-45. Tømmer til bordkledning ble gitt fra gårdene her i bygda.

Den 2.juledag i 1939 ble det holdt innvielsesfest i Fjellvang. Inngangsbilletten var på 50 øre, og det kostet 10 øre å henge i fra seg frakk og kåpe i garderoben. Prisstigningen for inngangsbillett fra sankthansaften 1934 til 2.juledag 1939 var altså null prosent. Det var et ufyselig vær med snøstorm 2.juledag dette året. På grunn av været ble det dårlig oppmøte til innvielsesfesten. Derfor så “reist dæm kjærringa” og holdt ny fest 2.påskedag i 1940, altså for 75 år siden. I ettertid forstår vi nok, at de var heldig med tidspunktet for byggingen av selve huset. Det var vel ingen av dem som var samlet her til fest 2.påskedag 1940 som hadde noen aning om, at Norge noen dager senere skulle bli okkupert av en fremmed stat. Det fikk vel en viss innflytelse på det videre arbeidet med huset. Men det ser ut som at møtevirksomhet og lagsarbeid fungerte nokså bra utover krigsårene.

Nye folk vokste til og ble med i lagsarbeidet. Huset ble etter hvert utrustet med nødvendig inventar, og omsider ble fester og større sammenkomster arrangert. Etter som jeg nesten er like gammel som ungdomshuset, tenke jeg at det kunne være artig å fortelle om noen episoder jeg har opplevd her på Fjellvang.

En historie husker jeg godt - Jeg var vel en 12-13 år og det var sanitetsfest på huset. Jeg vant en kremkake som var utloddet. Det var på vinteren, og jeg gikk til Fjellvang på ski. Etter festen la jeg i vei oppover bygda med to skistaver i den ene handa, og kremkaka i den andre handa. Når slike varer skal transporteres på ski, så skjønner dere nok at det kunne medføre en viss risiko for innholdet. Det gikk bra helt til den siste nedoverbakken. Da gikk jeg på nesen - jeg en vei og kremkaka en annen vei. Jeg må si at jeg hadde dårlig tro på kremkaka som forsvant på skaren nedover bakken. Bare det å finne en hvit kakeeske i nattemørket kunne by på nokså store problemer, men på et eller annen marakuløs vis fant jeg kakeesken. Og ved senere undersøkelser viste det seg at kaka og fatet var uskadet.

Den første filmen jeg så, var her på Fjellvang. Det er spesielt en gang jeg husker ekstra godt. Det var en fremmedkar som kom hit og skulle vise en film. Det var ikke innlagt lys her enda, så derfor hadde kinomaskinisten et aggregat. Filmlerretet ble opprigget, og vi satt spente og ventet i salen.
Petromaksa ble båret ut på gangen, filmen startet og det var selvsagt bare svart-hvit-film den gangen. Først på filmen var det bare streker og prikker som flagret fram og tilbake, og noen tall før filmen startet.
Plutselig ble det helt stopp og svart i salen. Vi skjønte snart det var aggregatet som hadde stoppet. Det bar i vei bak veggen med kinomaskinisten, for det var der aggregatet var plassert. Og mannen begynte å dra, han dro og dro, men det kom ikke så mye som et smell. Slike aggregat kunne være nokså lunefulle, så vi fryktet det verste, men håpet det beste. Mannen stilte på både sjokk og gass, men ingen ting hjalp - Det var dødt.
Etter hvert samlet nesten alle sammen seg utenfor vestveggen. De fleste av oss som stod der hadde vært med og startet 4-takts trøskemotorer. Det kunne være noen luringer i blant, og det var ikke bestandig at de heller ville starte. Derfor manglet det ikke på tekniske forslag, og forskjellige diagnoser ble stilt, men NEI.
Jeg får si som hain Oluf i Raillkattlia, min unge alder til tross, så hadde jeg hørt det var to ting som var viktig på slike innretninger. Den ene var pluggen og det andre var magneten. For når “kailljan prakkast” som verst med 4.taktern ved låvbrua, så hadde i alle fall de to komponentene både forskjellige fornavn og etternavn, som det ikke passer å nevne i dette selskap.
Derfor dristet jeg meg frempå med forslag om det kanskje ikke kunne være pluggen. Mannen så skarpt på meg og sa: Det er ny plugg. Dermed hadde jeg brukt opp 50 prosent av min tekniske kunnskap. Jeg hadde fortsatt lyst til å se film, så jeg dristet meg frampå med mitt neste forslag :
Kanskje det er magneten, sa jeg. Mannen svarte ikke - han dro og dro i snora.
Jeg skjønte etter hvert at den kunnskapen jeg hadde tilegnet meg ved trøskemotorene ved låvebruen hjemme ikke strakk til i dette tilfellet. Derfor gjorde jeg som aggregatet og holdt meg taus resten av kvelden.
Noen film ble det ikke den kvelden.

Jeg husker første jula etter at jeg ble konfirmert. Da var jeg på min første dansefest. Da jeg sto fremfor billettuka med blankpussede sko, mørk konfirmasjondress og en halv tube brylkrem i håret, da følte jeg nok at barndommen var et tilbakelagt stadium.
Danset gjorde jeg også, det var enda den tiden at guttene og jentene holdt i hverandre når de danset. Det var ikke som nå, at de står i hver sin krå og vrikker, hvis de i det hele tatt får slitt seg løs fra mobilen og facebook.

Til dere som er riktig ung her i kveld, vil jeg si: Dersom noen av dere om 25 år samles her for å feire 100-årsjubileumet, så håper jeg at dere også minnes denne bygda som en trivelig bygd å bo i og komme tilbake til. Og at bygda fortsatt består av aktive mennesker i alle alderstrinn, som gjennom lagsarbeid og samarbeid for øvrig arbeider mot felles mål, og gjør det trivelig for hverandre.

Torbjørn Øyen, september 2015

Bilder fra medlemsturen til Stora og Vedøya.

17. september møtte rundt 50 interesserte opp på marinaen på Sætra. Deretter ble de skysset til Stora og Vedøya i Kystmuseets RIB. Arnfinn Storø var med som guide og historieforteller. Vi fikk høre om de som hadde bodd der ute for over 100 år siden og om hvordan livene deres hadde vært. Vi fikk også høre om Arnfinns oppvekst og om de siste som bodde der ute. Det ble servert kaffe og og noe å bite i ved de gamle husene på Stora. Turen var i alle deler særs vellykket!

Foto: Bernt Fjeldvær.

Listerbåten “Utsetø” var på plass.

Det var mange som møtte opp på historielagets utflukt.

Folk samlet seg for å høre Arnfinn Storø fortelle.

Storas nåværende innbyggere brydde seg ikke nevneverdig om de besøkende.

“Oppistua”, barndomsheimen til Arnfinn Storø. Den er i dag fritidsbolig og er godt vedlikeholdt.

“Nordstua”. Her bodde Anna Berntsen. Hun var den siste fastboende på Stora.

Utsikt fra Ørnfjellet mot Vedøya.

Havna ved Aukan på Vedøya.

Aukan på Vedøya.

På “Plassen” ved Aukan er det bare grunnmuren igjen, men Arnfinn fortalte om stua og de som hadde bodd der.

På Havnvikgården blir jorda holdt i hevd og husene satt i stand. Arnfinn fortalte om tidligere tider.

Portrett av en skytterveteran.

O. L. Aalmo var en kjent skikkelse på Hitra. Han var lærer, kirkesanger og ordfører, samt innehaver av mange andre verv. Dette portrettet av ham sto på trykk i “Norsk skyttertidendes” julenummer i 1931.

BEKKNESSET – husmannsplass under Dolm prestegård i ett hundre år

Fra SKARVSETTA 2022:

Dolm prestegård hadde mange husmannsplasser, kanskje fler enn noen annen gård på Hitra. Bekknesset var en av de yngste. Da den første husmannsfamilien slo seg til på Bekknesset, hadde prestegården hatt husmenn i mer enn 220 år. For at et ektepar med en ungeflokk skulle få bo på en husmannsplass, var det ofte flere vilkår som måtte oppfylles: Ei årlig leie for plassen (bygsel), et avtalt antall arbeidsdager for året på gården (pliktarbeid) eller begge deler. Husmannsfamiliene under Dolm prestegård hadde både bygsel og pliktarbeid, og ikke nok med det: Flere av dem måtte også bistå et visst antall dager med skyss til presten når han skulle rundt til kirkene og holde gudstjeneste, reise på soknebud eller i andre ærend som prestegjerninga krevde. Husmannsfolket under Dolm levde under harde vilkår, kanskje hardere enn det som vanlig var på gårdene rundt om her på kysten.

Bekknesset på Dolmøya.

Den første husmannsfamilien på Bekknesset kom hit i 1832-33. Det var Andreas Andreassen[1] og Olava Kristiansdotter[2]. Han var født 1804 i Trondheim, og ho var fra husmannsplassen Øya under Dolm. De hadde gifta seg i september 1830 og bodde som leieboere på Øya da de sist i november 1830 fikk sønnen Kristian. Han var trulig svakelig, for han vart heimedøpt rett etter fødselen. Julaften 1830 døde han. Sommeren 1832 fikk Andreas og Olava igjen en sønn, og de døpte han Kristian Magnus. Fortsatt var de leieboere på Øya. Men da dottera Ingeborg Berntina så dagens lys for første gang den 16.februar 1834, var familien husmannsfolk på Bekknesset.

Noe av det første Andreas og Olava gjorde på Bekknesset var naturligvis å skaffe seg tak over hodet. De fikk satt seg opp ei stue, trulig med ei tilbygd sval med plass til noen husdyr: Ei ku og gris eller to. Sauer hadde de sikkert, men de fikk gå ute året rundt. Ennå etter ti år på Bekknesset – i 1844 – hadde de ikke eget fjøs. Men naust bygde de seg. Det var først og fremst sjøen som holdt liv i folket på Bekknesset. Jord til noen potetrender og en åkerlapp til havre og bygg vart nok hekta opp alt de første åra. Så – innimellom pliktarbeidet på prestegården – fikk de utvida og forbedra åkerlandet år for år.

Landnotlag fra Bekknesset på Dolmøya.

Om sønnen Kristian Magnus levde enda da Andreas og Olava kom til Bekknesset, er uvisst. Han døde som barn, men dødsfall eller jordfesting er ikke å finne i kirkeboka. Kanskje døde han det forferdelige året 1834, da en barnekoppe-epidemi herja og tok livet av mer enn 70 mennesker på Hitra og Frøya, de aller fleste barn under ti år. Antakelig klarte ikke prestene å få registrert alle døde, og Kristian Magnus på Bekknesset kan ha vært en av dem. I 1840 fikk Olava og Andreas Bekknesset sønnen Ole Andreas, men han levde ikke mer enn et par måneder. Og vel et halvt år seinere, den 8.mai 1841 døde også mor Olava på Bekknesset, vel 41 år gammel. Dermed var Andreas og den vesle dattera hans aleine igjen på Bekknesset, men det varte heldigvis ikke så lenge.

I 1843 fant Andreas Andreassen seg ei ny kone. Ane Olsdotter het ho, og ho var fra Bekken på yttersida av Frøyfjorden. Ane var døpt i Sletta kirke 31.mai 1807, og var sannsynligvis født i april eller mai 1807[3]. Den 6.oktober 1843 gifta Andreas og Ane seg i Dolm kirke.  

På denne tida kom en familie til og slo seg ned på Bekknesset. Det var Ingeborg Andrea Kristiansdotter Øya og skomakeren Erik Sivertsen. Ingeborg var søstera til Olava, Andreas Bekknesset si første kone. Ingeborg hadde fire barn utafor ekteskap. Først døtrene Kristianna og Annetta med Arnt Hansen Moe, og deretter sønnene Sivert og Kristian med Skomakar-Erik. Alle fire barna vart født på Øya under Dolm[4]. Sønnen Sivert døde av kopper 25.februar i redselsåret 1834, midt under hardeste koppe-epidemien. Han vart bare 17 veker gammal. Første juledag 1835 gifta Erik Sivertsen og Ingeborg Andrea Kristiansdotter seg. Erik holdt til i Mattesvika på denne tida, men flytta snart til Øya, der de nygifte losjerte ei tid. I april 1837 fikk Erik og Ingeborg en gutt, men han døde 20.april, bare ei veke gammal[5]. Året etter, i 1838 flytta Erik Skomakar og kona Ingeborg med sønnen Kristian til Trondheim. Her losjerte de hos murarbeider Sivert Årø i Bondegårdsveita[6]. Mens de bodde her fikk de dattera Karoline, født 10.april 1838. To år seinere var de tilbake på Hitra. Den 18.april 1840 vart dattera Sara Bergitta født, og da bodde skomaker Erik Sivertsen med familie som leieboere på Ongalnesset under Kjerringvåg. Det kan ha vært på den tida søstera Olava døde at Ingeborg Andrea kom til Bekknesset med familien sin. Da Ingeborg Andrea fødte dattera Ingeborg Oline på Bekknesset 4.februar 1845, var hun nok godt etablert der. Trulig hadde de da satt seg opp egne hus på plassen, slik at det nå var to husmannsstuer på Bekknesset.

De to eldste døtrene til Ingeborg Andrea bodde neppe noen gang på Bekknesset. Kristianna Arntsdatter bodde på Øya da ho vart konfirmert i 1842, og døde antekelig i ung alder. Annetta Arntsdatter bodde på Hammaren på Frøya da ho vart konfirmert i 1846 og gifta seg med Amund Andersen Hammaren i 1851[7]. De fikk fem barn, og bodde fram til 1854 som leieboere på Hammaren. I 1855 fikk de overta en husmannsplass på Hammarskaget, og her bodde de da Amund Andreassen døde i 1861. I sin enkestand fikk Annetta hausten 1863 ei datter med ungkaren Gunnar Olsen Flatval, og da tok ho med seg dattera og flytta til husmannsplassen Hammarvika under Håvika ved Sør-Straumfjorden. Her bodde ho da folketellinga vart tatt opp i desember 1865.

Barna som Ingeborg Andrea hadde med Skomakar-Erik hadde nok noen av sine leveår på Bekknesset. Sønnen Kristian var med foreldra til Trondheim og tilbake igjen og var ikke mer enn seks-sju år da de kom til Bekknesset. Seinere kom også han til Hammaren på Frøya. Her bodde han da han vart konfirmert i 1850. Dattera Karoline kom til Bekknesset som tre-fire-åring. Da ho vart konfirmert i 1854, bodde ho på Vikstraum. Seinere kom ho til Inntian, kanskje som tjenestejente til husmannen Ola Johannessen. Han var enkemenn, og i mai 1861 fikk Karoline ei dotter med han. Karoline og Ola Inntian gifta seg 24.juni 1862.

Dattera Sara Bergitta reiste til Trondheim og gifta seg med ungkaren Ola Nilsen Røstadhaug i Lade kirke i 1865. Han arbeidde som murer. De fikk minst fire barn. Av Erik og Ingeborg Andrea sine barn var det bare dattera Ingeborg Olina som vart født på Bekknesset. Ho døde også der, den 5 februar 1860, dagen etter at ho fylte 15 år.

I desember 1865, da folketellinga vart tatt opp, bodde Ingeborg Andrea aleine som gift kone i Skomakar-stua på Bekknesset. Hvor var Skomakar-Erik? Jo, han var på legd, står det i folketellinga. Det betyr at han flytta rundt mellom gårder og husmannsplasser i et nabolag (et legd), fikk tak over hodet, mat i skrotten og kanskje noen klesplagg på fattigkassens regning. Men hvordan kunne det gå til? Hadde han ikke kjerring og hus og heim på Bekknesset? Vi sporer opp Erik Sivertsen og finner svaret. I desember 1865 var han i Bispøyan, på Henriksøya. Og her har han opplyst til folketellingsføreren at han var «Fraskilt». 5.februar 1866 døde «legdslem Erik Sivertsen Bæknæs» på Edøya i Bispøyan. Han vart gravlagt på Dolm.

I den andre stua på Bekknesset bodde Andreas Andreassen og kona Ane Olsdotter fram til slutten av 1850-åra. Da sa de fra seg plassen og flytta til gården Hammarvika på Frøya. Her losjerte de hos Kristen Jonsen og kona Else Evensdotter. Folketellinga fra desember 1865 opplyser at Andreas var fisker.

Til Bekknesset kom det nye husmannsfolk. De kjøpte husa etter Andreas og Ane, og denne familien kom etter hvert til å overta hele Bekknesset. Det var Andreas Hansen fra en husmannsplass under gården Lynum i Skogn og Maren Anna Hansdotter Bernhoft fra husmannsplassen Tykskau under Heggåsen. Andreas var født 5.august 1825, og han fikk egentlig navnet Adrianus da han vart døpt i Alstadhaug kirke 4.september 1825[8]. Og da han gifta seg 16.november 1856, kalte han seg Adrianus Nordsæter[9]. Det tyder på at han antakelig holdt til på Fjellværsøya akkurat da, kanskje hos morsslekta til brura Maren Anna. Ho var født 10.april 1831[10].

Eldste barnet til Andreas og Maren Anna var Elisabet Maria. Hun vart født på Myra under Heggåsen 4.september 1857, og da bodde foreldrene som leieboere der. Maren Anna sin bror Gjerlov og kona hans, Ragnhild, var faddere på Elisabet Maria. Antakelig var det året etterpå, i 1858, at Andreas og Maren Anna vart husmannsfolk på Bekknesset. Da sønnen Hans vart døpt i Dolm kirke 3.april 1859 bodde de på Bekknesset. Hans var født 6.januar, høgst sannsynlig på Bekknesset. Andreas og Maren Anna fikk to sønner til: Eleseus i 1864 og Albert Kornelius i 1865.

Ved folketellinga 1865 var begge stuahusa på Bekknesset i bruk. Ingeborg Andrea Kristiansdotter bodde i det ene, og i det andre var Andreas, Maren Anna og de tre sønnene Hans, Eleseus og Albert. Men hva med dattera Elisabet Maria? Hvor var ho? Jo, Elisabet Maria døde 19.april 1861, 3 ½ år gammel[11]. Av husdyr hadde Maren Anna og Andreas i 1865 tre storfe, fire sauer og en gris, de sådde ei kvart tønne bygg, ei halvtønne blandkorn (blanding av bygg og havre) og de satte to og ei halv tønne potet. Også Ingeborg i nabostua hadde en bitte liten åkerlapp, der ho sådde en halv åtting med blandkorn. Om vi kunne ha stukket innom på Bekknesset ti år seinere, i desember 1875, ville vi ha møtt fisker og husmann Andreas Hansen, kona Maren og de tre sønnene. Ingen fler. Stua etter Ingeborg stod tom. Av husdyr hadde de to kyr og en kalv og 16 sauer, og åkerbruket var akkurat det samme som ti år før.

Eleseus Andreassen gifta seg i mai 1885 med Mathea Christine Hansdotter fra Kastvika på Fjellværsøya. De fikk sønnen Alfred Bernhoft i august 1885, sønnen Martin Elier i mars 1890 og dattera Martine Elisabet i 1898. Eleseus var fisker, og fram til 1890-åra bodde han med familien sin saman med Andreas, Maren Anna og brødrene sine. Seinere flytta Eleseus og Mathea med ungene inn i den andre stua på Bekknesset. De hadde verken husdyr eller åker.

Hans Andreassen bodde hos foreldra og dreiv plassen i lag med foreldra sine. Attåt arbeidde han som skredder og fisker. Albert Kornelius vart også boende på Bekknesset hos foreldra og hjalp til heime, både på sjø og land. Samtidig gikk han i lære som baker og vart bakersvenn. I desember 1898 gifta han seg med Hanna Margrethe Nilsdotter Singsø fra Frøya, og de fikk fem barn: Gudrun Margot (1899), Bergljot Charlotte (1901), Arthur (1903, død i 1907), Helga (1906, død i 1907) og Arthur Nidolf (1909). Tre av barna vokste opp og vart godt voksne mennesker.

Maren Anna Hansdatter døde av tæring heime på Bekknesset sist i november 1896. Ho vart gravlagt på Dolm den 1.desember.

I 1889 bestemte embetsgårdskommisjonen at fire husmannsplasser under Dolm prestegård kunne selges. Det gjaldt ikke Bekknesset. Bygsel og pliktarbeid gjennom 1800-tallet kjenner vi ikke til, men i 1912 skulle husmannsfolket på Bekknesset hvert år arbeide tre dager med torvopptaking og seks dager i slåttonna, de skulle skjære to mæling åker og attåt skulle de betale 36 kroner i bygsel. Dette året vart Bekknesset bortforpakta til Hans Andreassen Bekknes. Da Hans døde i 1926, vart plassen forpakta bort til broren Albert Kornelius mot ei årlig avgift på 65 kroner. Pliktarbeidet var da tatt bort. I 1928 fikk Albert endelig kjøpe Bekknesset for 1200 kroner. Dermed var husmannstida på Bekknesset over.

SVEIN BERTIL SÆTHER

Ta vare på de gamle bildene

Gamle bilder forteller ofte en viktig historie i seg selv. Landskap, bygninger og personer som arbeider eller poserer i datidene mundur, vitner om ei tid som det blir færre og færre av oss som kan formidle noe særlig om. Derfor er ethvert gammelt bilde viktig sett i et lokalhistorisk perspektiv. De forteller ofte en historie for seg selv.

Otto Raum Eide som bor ved Laugen i Kvenvær, er både en dyktig fotograf og en person med stor interesse for gamle bilder. Fra slekt og venner har han samlet og tatt vare på mange viktig bilder som bærer på en unik historie. Historier om mennesker, om slit og arbeid, om barn og voksne i slekter som kom og gikk. I seg selv en kulturskatt.

Hans samboer gjennom mange år, Evelyn Ertsås, som gikk bort for et par år siden, hadde sitt opphav i Ytre Kvenvær. Hun tok vare på mange gamle bilder som Otto har digitalisert og ivaretatt for ettertida. Også hans venn, Sturla Hernes, har bidratt med mange gamle foto til samlingen, ikke minst fra et rikt sildefiske i Hernesfjorden på midten av 1950-tallet.

Bilder har han også fått låne av flere sambygdinger, scannet dem inn og i dag utgjør disse bildebasen hans som har blitt et viktig bidrag til lokalhistoria.

Landnotsteng etter sild i Hernesfjorden.

La arbeidet til Otto Raum Eide være en inspirasjon og en vekker til hver og en av oss. Sjekk hva som fins av gamle minner og bilder fra slekta, kanskje finner du overraskelser i bortgjemte esker på loft eller i kjeller. Det blir stadig færre og færre av den generasjonen som har opplevd og kan fortelle selvopplevde historier, historier som kan være en liten kulturskatt under forutsetning av at de blir tatt vare på.

Slike historiske glimt er viktig å formidle i den helheten som er så viktig for å forstå. Et annet eksempel er de mange, gamle skolebildene som dukker opp. Elever som har gått på de små kretsskolene som en gang eksisterte, har i dag en del tiår senere plutselig fanget interessen og vil vite mer om navn på elever og lærere.

Glade barn på skolen på Nessa, Ytre Kvenvær.

Fotografer er ofte ukjent. Bildene vi her presenterer er det Otto Raum Eide som har scannet inn og tatt vare på. La bildene være en inspirasjon og tips til oss alle om å søke etter gamle foto før loft og stue ryddes og alt kastes i kontaineren. Og mangler du opplysninger om for eksempel navn og sted etc, så er det i dag muligheter til å søke opplysninger via sosiale medier. Facebook har hjulpet mange.

Har du gamle bilder og ønsker å dele bilder og historier med hitterværingene, er vår oppfordring; ta kontakt med Kystmuseet eller Hitra historielag så kan vi sikre og ta vare på viktige kulturskatter for etterslekta.

Mer info får du ved medlemskap i Hitra historielag.

Svend Sivertsen

Ny årbok fra Hitra historielag

Årboka for 2022 fra Hitra historielag blir i disse dager sendt ut til medlemmene.

Sist fredag hadde historielaget og Kystmuseet invitert til boklansering. Nærmere 30 personer møtte opp og fikk en presentasjon av det varierte innholdet. De siste par åra har redaksjonen valgt å lage ei årbok uten et spesielt tema. Det har gitt rom for større variasjon av hva som blir skrevet.

I år inneholder årboka 13 ulike artikler. Hobbyfotograf Otto Raum Eide fra Kvenværet, har fått presentere et av sine mange flotte motiver på omslaget. Et dronebilde fra sør-vest-Hitra som viser Risøysundet med Risøya og Tustna-stabban i bakgrunnen.

Artiklene innledes med en sak av Bente Heggvik om «Brevet i båtovnen». En fortelling om en gammel båtovn som ble gitt i gave til Kystmuseet av Petter Risvik i sin tid. Skjult i denne ovnen ble det funnet et brev i en konvolutt frankert med to 10-øres frimerker. Brevet var stempelet Fillfjorden, og mottaker var Alfred Risvik, avsender Stine Risvik. De to var foreldre til Petter. Historien omkring et gammelt brev blir en fin artikkel i årboka.

Vi blir også bedre kjent med en nyere del av Hitra kommune gjennom artikkelen «Livet i Rottemsvikan». Vi blir gjort kjent med historikken til bakeriet ved Helsøysundet. Olaus Selvaag skriver om «Handelsstedet på Nordbotn» og Arnfinn Aune som gjennom en årrekke har samlet dialektord fra Hitra, har denne gangen tatt for seg navn på kroppsdeler. Vi får oppfrisket gamle dialektnavn.

I det hele tatt er det store variasjoner i det de to redaktørene Svein Bertil Sæther og Svend Sivertsen lar oss lese i årboka som denne gang har 114 sider.

Redaktørene retter en stor takk til alle som har vært med og bidratt med kildestoff og bilder til boka. De oppfordrer også alle som er interessert i lokalhistoria om å bli medlem i historielaget. Medlemmene får årboka gratis, og medlemskap ordnes enklest på www.hitrahistorielag.no / Bli medlem.

Medlemmene som var til stede på treffet på Kystmuseet fikk med seg årbok heim. En solid dugnadsinnsats er igangsatt for å få delt ut boka til alle lagets medlemmer på Hitra. Utenbygds får boka sendt pr. post. Alle årbøkene fra 2007 til og med 2021 ligger nå åpent ute på nettsida til historielaget. Der kan du bla i bøkene og finne alt innhold som finnes der. Siste årgang legges ikke åpent ut, men boka er å få kjøpt på Kystmuseet og ved Hurtigbåtterminalen på Sandstad.

Historielaget minner videre om bildebasen som er bygd opp på heimesida, her finner du nå nærmere 1500 gamle foto med en liten forklarende tekst.

Historien om skolen på Ulvøya

Den først skolen på Ulvøya ble bygd i 1880-åra. Den var i bruk i generasjoner. Først i 1951 ble ny skole tatt i bruk i Knarrlagsundet. Men selve innvielsen skjedde først i 1956. Da med stor festivitas i bygda.

I starten var det ingen organisert skoleskyss. Foreldre på Fjellværsøysida av Knarrlagsundet måtte selv ro ungene sine over sundet. De samarbeidet og tok med nabounger. Det var elever både i Hammar’n, Trolla og Dalen som skulle over. Fra 1954 ble det organisert skoleskyss. Alf Lervik i Dalen hadde en liten, åpen båt med påbygd skjerm. Han ble senere avløst av Birger Berge som skysset ungene med «Sala», en gammel sundbåt fra Kristiansund. Han kjørte skoleruta til brua kom i 1967. Da ble det busstransport.

Det var firedelt skole på Ulvøya, to klasserom, sløydsal, lærerværelse, bad og nødvendige ytre rom. 1.-3.klassetrinn holdt til i underetasjen på skolen helt fram til 1993. I 1982 flyttet også barnehagen inn i underetasjen ved skolen. Ny skole og barnehage ble bygd i 2007.

Fra den store festligheten på Ulvøya i september 1956 da skolen ble offisielt innviet, har vi fått et lite innblikk. Arrangementet skjedde samtidig med innvielsen av nyskolen på Gammelsætra som fant sted dagen etter.

Så snart rutebåten «Fru Inger» hadde lettet seg for sin last av gjester til skolefesten i Knarrlagsund, denne lørdagen, gikk veien rett opp til den nye skolen. Der var det tidligere på dagen holdt felles skolestyre og lærermøte.

Her hilste skolestyreformannen og ordfører velkommen og selve den høytidelige innvielse tok til med at skoledirektør Almaas holdt sin tale om skoleforholdene i landet vårt slik det hadde utviklet seg, og sluttet med en hyllest til folket som hadde reist den nye skolen.

Konstituert fylkesmann Jørum bar fram fylkets hilsen og gratulerte med nyskolen. Gustav Ulvan leste egen prolog som i den grad falt i folkets smak, at han måtte gjenta den ved festbordet etterpå. Under den festlige tilstelningen i bedehuset etter innvielsen, talte fylkesskolestyrets representant K. Ramsvik, ordfører Arne Nilsen og ellers flere gjester.

Innvielsen av skolen som hadde vært i bruk siden 1951, virker like flunkende ny som den gang den avløste et gammelt trangt og trekkfullt skolehus, sa lærer Lorents Berge. Det ble trivsel omtrent som i jula, da vi flyttet inn, og slik føler vi det er fremdeles. 

Om lag 150 mennesker fra Ulvøya var møtt fram til den store festligheten, nesten halve befolkningen på øya. Folket sørget også for utmerket privat innkvartering. Så da søndag morgen kom med godvær til avløsning av lørdagens silregn, kunne samtlige dra med motorbåt til en festdag på sentralskolen på Gammelsætra i aller beste form.                                                                

Flyfoto fra Knarrlagsundet tatt av Widerøe Flyveselskap i 1962: Knarrlagsund skole midt på bildet med lærerboligen og Sanitetshuset bakerst til høyre i bildet. Bildets eier og kilde: Kystmuseet.

Den gamle skolen

Ulvøy skole har sin historie så langt tilbake som til 1880-årene. Skolen holdt da til i et hus nedenfor det som senere ble Knarrlagsund skole.

Karl Lillestøl fra Hornindal var lærer ved Ulvøy skole fra 1923-1928. Han var ivrig hobbyfotograf og har tatt en del klassebilder og andre bilder fra sin tid som lærer. Han var bror til lærerinne Lina Lillestøl som var gift Fjeldvær.

Da nyskolen sto ferdig i 1951 flyttet også framhaldsskolen inn i underetasjen på bygget.
Elevene ble veldig glad i den nye skolen sin. En av elevene fra denne tiden husker at de laget et dikt sammen med læreren sin: «Ved Knarrlagsund en skole står, en skole vi vil ære. Og vi er glad i skolen vår, der går vi no i lære».

Byggmaterialer fra den gamle skolestua som ble revet ble brukt til et nytt Sanitetshus, bak lærerboligen. Sanitetshuset ble bla. brukt til Helsekontroller for mor og barn, eller "Barnekontroll" som vi kalte det den gangen. Før dette var lokalet til Barnekontroll i huset hos Anne og Birger Berge i Knarrlagsundet.

Lærer Arne Johansen fra Stjørna, diktet i skoleåret 1955/56 denne sangen: Minner fra Knarrlagsund. Den ble senere omtalt og sunget som "Knarrlagsundsangen".  På noten til sangen har han tegnet båten til Ole Orholm. Arne Johansen ble senere lærer ved Fillan skole, og rektor ved Barman skole.

«Minner fra Knarrlagsund» (Tekst og melodi Arne Johansen)

Drømmene mine i blund er om deg Knarrlagsund. Alltid det var som et funn, å være her en stund.
Aldri jeg glemmer det sted, og ungene jeg trivdes med. Ja, her er det ingen skygge for her kunne enhver bygge, i skjærgårdsfred.

Vinden her ute den sang, i en romantisk klang. Alltid jeg følte den trang å nynne denne sang. Ukene danset i vei, mens hjertet det banket for deg. Men minnene om deg kjære, vil sikkert nok alltid være, en brann i meg.

Solvår Julie Selvåg husker fra sine skoleår ved Knarrlagsund skole 1965 – 1972, og forteller:

6.-7.klasse ved Knarrlagsund skole 1959 med lærer Idar Kristiansen. Solvår Julie Selvåg har sendt inn bildet som eies av Lina Andora Oldervik. Kilde til navn: Olaus Selvaag (på FB).
Første rekke f.v. Eva Ingeborg Landevåg, Eva Johanne Røvik, Bodil Røvik, Berit Anna Holmen, Nora Øyen og Astrid Ingeborg Sørsæther.
Andre rekke f.v. Egil Ulvan, Eva Norunn Sæther, Marit Irene Olsen, lærer Idar Kristiansen, Johanne Hendrikke Ulvan, Lina Andora Sæther og Oddvar Berge.
Bak f.v. Oddvar Margido Lervik, Olaus Selvaag, Fredrik Margido Sandvik, Tore Ansgar Sæther og Lidvald Bernhard Ulvnes. Foto tilhører Solvår J. Selvåg.

Min folkeskolelærer i tidsrommet 1965-68 het Karl Kolbjørn Ulvan og var fra Knarrlagsund. Vi holdt til i den tidligere sløydsalen i underetasjen. Vi ble slått sammen med årskullet over oss. Andre lærere vi også hadde var Odd Bjørnstad fra Tynset og Berit Synnøve Iversby fra Sarpsborg. Odd Bjørnstad var også lærer ved framhaldsskolen.

I friminuttene lekte vi i nøtteskogen ved skolen, og det var ikke alltid vi sprang inn "da klokka klang". Om vinteren lekte vi "Snøsurra" på skoleplassen. Karl Kolbjørn Ulvan var en god lærer, som noen ganger lekte sammen med oss før vi gikk inn til timene.

Fagene vi hadde var blant flere norsk, kristendomskunnskap, naturfag og tegning. I tegne- og naturfagtimene kunne vi få se på store plansjer som vi kunne tegne etter. Det kunne være bilder av dyr og blomster. I norsktimene lærte vi å skrive skjønnskrift med blekk og penn, som vi sirlig førte inn i en lyseblå skrivebok.  

Før jul lærte vi å flette juletrekurver. Hvert år lagde vi farsdagskort og morsdagskort. Da skoledagen var slutt sang vi hver dag: «Ha takk o gud for dagen». Sang var viktig på skolen den gangen, og vi sang fra skolesangboka hver eneste dag. Noen ganger også fra salmeboka, og vi lærte salmevers utenat.
Utenom skoletida ble det arrangert filmkvelder på skolen, da var vi sammen med de større elevene. Det kunne være filmer fra 2.verdenskrig.

Det ble også arrangert skoleskirenn. I 1968 ble vi sammenslått til Fjellværøy/Knarrlagsund skole på Gammelsetra, og vi måtte bytte skole.

Kilder: Solvår J. Selvåg
             Anne Brit Berg

Se mer om skolehistorien i årboka SKARVSETTA 2017

Iver Fevelen – Innergården, Vedøya

Iver Fevelen (1882-1966) og kona Elisabeth (1883-1936) kom fra Årvågsfjorden i Aure og bosatte seg på Vedøya. Fevelen var kjent som en dyktig byggmester på Hitra. Her med de tre barna f.v. Randi (f.1907) senere gift med Peder G. Havnvik. Videre Marie f.1910 og Berret f.1908. Bildet er tatt ca 1915 hos Hans Ormset i Aure. Familien bodde da i Aure.

I 1916 solgte Ole Knutsen Vedø Innergården til Johannes Heggvik (1889-1932). Han var krøtteroppkjøper og dreiv gården noen år inntil Andreas Knutsen Vedø reiste odelssøksmål. Han ble tilkjent odelsretten og fikk kjøpe gården i 1921 for 11.000 kroner. Johannes Heggvik flytta til Sandstadmoa.

Andreas Knutsen Vedø (f. 1904) dreiv ikke gården selv. Han var skipper og reiste ute. Han forpakta den bort først ei kort tid til Ola Kvalholmen. Så solgte han gården til Martin Fillingsnes fra Frøya, som dreiv gården ei tid.

Peder Havnvik (sen) f. 1906, som ble gift med Randi, datter av Iver Fevelen.

I 1933 solgte Martin Fillingsnes Innergården til Iver Fevelen fra Aure. Han dreiv gården til etter krigen. Da reiv han halvparten av våningshuset og førte det opp i Svingen, Hestvika (Kaaldfeltet) i 1951. Han flytta dit sammen med svigersønnen Peder Havnvik (f. 1906) og dattera Randi (f. 1907). Hun var det eneste av barna som flytta med familien fra Aure til Vedøya. De to andre jentene til Fevelen var Marie f.1910 og Berret f.1908 som ble boende i Aure.

BILDER: 1 og 2: Havnvikgården på Vedøya. Halvparten av våningshuset ble revet og ble materialene til det nye huset til Randi og Peder Havnvik, som ble bygd i Svingen, Hestvika (Kaaldfeltet).

3: Tre søsken som vokste opp på Havnvikgården på Vedøya. F.v. Elisabeth f.1935, Iver f.1933-2001 og Peder f.1930-2020.

4: Gudrun kom til Vedøya som taus. Hun kom også fra Aure og ble gift med Arne Vedø som bodde på Plassen under Vedøyaukan. Barna deres f.v. Anny og Oddrun. Bildet er fra 1949.

5: Oversikt over Leiret på Vedøya. Husa på Aukan, øverst t.v. Her bodde Martine og Edvard Vedø med familien.

6: Skyssbåten til Havnvikfolket.

7: Dette huset bygde Randi og Peder G. Havnvik ved Kaaldfeltet i Hestvika i 1951. Mesteparten av reisverket er fra huset deres på Vedøya.   

Iver Fevelen (1882-1966) var gift med Elisabeth Johannesdotter (1883 – 1936), som kom fra Årvågsfjorden i Aure.  Fevelen var kjent som en dyktig byggmester på Hitra og reiste rundt og bygde både fjøs og våningshus.

Randi og Peder Havnvik fikk tre barn: Peder f. 1930, Iver f. 1933 og Elisabeth (Lisbeth) f. 1935. Da Iver Fevelen døde i 1966 var det dattera Randi og svigersønnen som tok over Innergården og dreiv med sauer noen år.

På bildet, tatt ca 1915, er familien Elisabeth og Iver Fevelen med de tre barna mens de bodde i Aure. F.v. Randi (f.1907) senere gift med Peder G. Havnvik. Videre Marie f.1910 og Berret f.1908. Randi var den eneste av jentene som ble med da Fevelen flyttet til Vedøya i 1933. Bildet er tatt hos Hans Ormset i Aure.

Kilder:
Sandstadboka
Ingrid Havnvik Sandstad

Beret og Magnus emigrerte til Amerika

Magnus Olaus Jensen Stene, var fra Torsøya i Bispøyan, født 9.april 1876 – død 22. juni 1949 i California, USA. Faren var Jens Markussen Stene (1846-1925), og mor Ingeborg Olsdatter Båtvik født 1849, hun ble bare 39 år gammel. De giftet seg i Dolm kirke i 1871.

Magnus ble gift med Beret Marie Paulsen (f. 1880) fra Snekkvika i Kvenvær (bildet). Berets foreldre var Nikoline Margrethe Nilsdatter og Martin Paulsen Snekkvik.

Beret og Magnus flyttet til USA i 1900 eller 1901 og ble der borte. De fikk de seks barn i årene 1907 - 1922. Det ble 16 barnebarn og 31 oldebarn. Beret døde i 1980, hun ble 100 år gammel.

Beret og Magnus i USA der de fikk seks barn.

Det er Jorun Fjeldvær på Ansnes som har sendt oss bilder og litt info om paret. Magnus er halvbror til hennes mormor Johanne Mathilde Stene (1888-1985) som ble gift med Sten Albert Johansen Thorsø (1882-1928). Johanne er mor til Joruns mor, Stenfrid (født Thorsø, 1928-2006), som ble gift med Johannes Breivoll (1916-1987) på  Dolmøya.

Jorunn forteller at hun har god kontakt med sine slektninger i Ventura, California og har fått flere bilder sendt over. Noen av dem har også vært på besøk. Vi kan vise portrettbilder av Beret og Magnus i unge år, og vi har fått et bilde av de to fra litt eldre dato.

Jorun har sendt oss mange gamle portrettbilder, noen er det skrevet navn bakpå, andre ikke. Vi skal gjengi noen av bildene etter hvert.

Josias fikk bygd Utsetveien

Det har gått vel 100 år siden en foretaksom mann gikk i bresjen og fikk bygd Utsetveien. Utsetværingene slutta opp om ideen og gikk sammen om en stor dugnad som tok flere år. De fikk laget den fem kilometer lange veistrekningen fra Utsetskolen til Badstuvika. Mannen som satte det hele i gang het Josias Pedersen Udseth, født i 1849.

Bygdebokforfatter Sverre Utseth, var en dyktig bidragsyter ved oppstarten av lokalavisa Hitra-Nytt, og han hadde flere artikler med lokalhistorisk tilsnitt. I 1977 skrev han første gang om Utsetveien som da var 60 år. «Jubileum – Utsetvegen 60 år. Fullført uten offentlig støtte – Kjempeinnsats fra oppsitterne i den vesle Utsetgrenda».

Sverre Utseth viser til at det er gode veier på Hitra nå, og at disse fører fram til de fleste oppsittere. Men lenge var Hitra et av de mest veifattige distriktene i hele landet. Han viser til at veien fra Akset/Hamna over Hitra til Hopsjøen var ferdig rundt 1850, den var nødvendig for å få fram posten. Han viser til kart fra 1870-åra da det kun var en veistubb fra Melandsjø til Hofstad som var inntegna. I tillegg var det en privat vei fra Strand til Springarvika, en vei som ble opparbeidet av Ole Johnsen Strand, populært kalt «Ola Glasmakar». Veien fra Børøsundet til Hamna ble åpnet i 1909 og fulgte stort sett i traseen til en gammel sti langs Innhitra.

Utsetgrenda var isolert, helt uten vei. Det var fem kilometer til Badstuvika og den nevnte veien langs Innhitra, og det var ei mil langs Fillfjorden til veien over Hitra, skriver Utseth, som ikke tror at utsetværingene savnet vei før veien langs Innhitra sto ferdig. Men nå fikk de øynene opp for hva vei og samband betydde.

Han tror også at en dramatisk hending på Utset fikk betydning. I snøstorm gikk en eldre mann utfor et berg og omkom. Det skjedde i 1908 at den gamle mannen gikk seg utfor en bergskrent og falt i Tjæravatnet og drukna. Folket mente dette skjedde fordi det ikke var vei.

I 1911 begynte Josias Pedersen Udseth å gå fra gård til gård i bygda og agitere for at folket skulle gå sammen for å bygge veien selv. Han trodde ikke verken stat eller kommune ville bygge veien, og kravmentalitet var en ukjent egenskap i utkant-Norge på den tida.

Nå hadde Josias passert 60 år, han var kårmann, men full av vitalitet og hans engasjement smittet over på sambygdingene. Av de 14 oppsitterne sluttet samtlige opp om arbeidet til Josias, og de skrev seg for tre ukers pliktarbeid i året. De som hadde hest skulle ta den med. Den store arbeidsoppgaven sveisa bygdefolket sammen på en positiv måte.
Engasjementet ble stort og de fleste arbeidet langt mer enn de tre ukene pr. år. Men arbeidet var omfattende og tok flere år. Josias ledet arbeidet og var sjøloppnevnt sprengningsbas. Mye berg måtte sprenges bort, og dynamitt og verktøy måtte kjøpes og det måtte penger til.
Kvinnene gjorde også stor innsats og arrangerte pakke- og rømmegrautfester som ga penger i kassa. Den største fjellskrenten var ved Storvågen. Til dette søkte Josias om tilskudd, og han fikk 2000 kroner fra Amtet (fylket). Men det var harde betingelser, oppsitterne måtte sette gårdene sine i pant på at veien skulle være ferdig innen fem år. Alle gårdbrukerne skrev under på garantien. Sverre Utseth tror kanskje at Josias hadde en finger med i spillet her, han skjønte at denne garantien ville få karene til virkelig å legge seg i selen for å få anlegget ferdig til rett tid.

Utsetveien sto ferdig før den nevnte fristens utløp. I 1917 kunne oppsitterne i Utsetgrenda legge siste hånd på verket. Josias og sambygdingene hadde all grunn til å være stolte da veiingeniøren åpnet veien i oktober 1917 og leverte den over til Sandstad kommune. Ved egen innsats hadde de skaffet seg et gode som andre norske borgere regelmessig fikk av kommune og stat. Som belønning fikk Josias en spaserstokk med sølvhandtak av kommunen. Sin gamle stokk fikk han nemlig ødelagt under en sprengning ved Storvågen.

Josias Pedersen Udseth var født i Øverlian i 1849 og døde i 1920. Veien han tok initiativet til å få bygd og som sto ferdig i 1917, fikk han med andre ord ikke bruke så mange år. Men veien var hans monument og gjorde nytte for hest og vogn i mange år. I dag har det skjedd mange utbedringer, og flere steder har det blitt ny trase tilpasset bilalderen. Men Josias og de andre som var med å bygge veien, fortjener å minnes.

På 1980-tallet tok trimgruppa i Sandstad idrettslag initiativ til en sykkeltrim som ble kalt «Josias-trampen». Løpet skulle være til heder og minne om gamle Josias. Sykkelløpet hadde start i Badstuvika, gikk etter Utsetveien via Tranvikan fram til Rv.714 ved Innerdalen og fulgte så hovedveien til Sandstad og tilbake til mål i Badstuvika. Løpet ble arrangert i noen år før det var slutt.

Nikoline Bergithe Nilsdatter Udseth (1833-1920) (Foto tilhører Anton Ramfjord)

Josias var i en årrekke gårdbruker i Ner-Oldre på Utset. Foreldrene var Peder Olsen f.1814 i Dalen, Kvenvær, død i Øverlian i 1869. Mor var Marie Andersdotter f. 1818 på Ytter-Akset, død i Ner-Oldre på Utset i 1894.
Josias overtok det vesle bruket Øverlian i 1873, men solgte det året etter da han kjøpte Ner-Oldre. Han ble gift i 1878 med enka Nikoline Nilsdotter Dalø, f. 1833 fra Hestnes. Hun døde på Oldre i 1920. Nikoline og Josias fikk ett barn, dattera Julie Marie f.1879. Hun ble gift med Ivar Andreas Antonsen Udseth f.1874.

Julie Marianne Josiasdatter og Ivar Andreas A. Udseth. (Foto tilhører Anton Ramfjord)

Julie og Ivar Andreas ble foreldre til fem barn, Anton, Nikoline, Johan, Ingeborg og Ivar. Eldstemann Anton, Johan og Ingeborg var alle ugift og ble boende på Utsetgården. Nikoline ble gift med Hjalmar Nesset, og de fikk barna, Jens, Judith og Nils. Ivar ble gift på Hemnskjela, men hadde ikke barn. Det ble Nikolines sønn Nils Hjalmar som bygde nytt hus og flyttet til Utsetgården i voksen alder. I dag er det hans datter Nina som er driver, og hennes tippoldefar er veibyggeren, Josias Pedersen Udseth.
Redigert av Svend Sivertsen

Kilder:
Sverre Utseth
Hitra-Nytt
Hitterslekt  

Folket på Hamnavollan

Denne gripende fortellingen er det Leif Holm, som nå bor i Hegra, som har skrevet. Han har lagt den ut på Facebook, og Hitra historielag har fått lov å bruke den for å fortelle en viktig del av vår lokalhistorie. En brutal virkelighet for en stor barnefamilie som kjempet for å få endene til å møtes, og heller ikke slapp unna de alvorlige epidemiene som herjet mange lokalsamfunn for hundre år siden. Det var tuberkulose i mange heimer, og etter hvert fikk mange spanskesyka. Mange døde, og her forteller Leif den dramatiske familiehistorien som er viktig for å forstå lokalhistoria vår :

Det er nok ikke mange gjenlevende som kjenner historien bak dette bildet lenger, så jeg tenkte at det kunne være greit å dele den med et forum som Hitra Historielag slik min far Karl Oskar Holm fortalte den. Det er snakk om lokalhistorie.

Bildet er tatt sommeren 1916, og det har hengt på veggen i stua på Hamnavollan så lenge stedet ble brukt av etterslekta. Hamnavollan var husmannsplass under Hamna gård på Innhitra fra 1904 til 1941, da eiendommen ble fradelt og kjøpt av min farfar August Martin Pettersen Holm.

Litt forhistorie: Mine farforeldre August Martin Pettersen Holm (opprinnelig fra Sparbu) og Stine Augusta Jensdatter Nesset møttes antagelig første gang mens August deltok i sildefiske i Bjørnavågen tidlig på 1890-tallet. De giftet seg 8. november 1895, og da hadde de allerede fått datteren Ingrid Cecilie, født 17. juli 1895. De første årene bodde de på Nesset, men etter hvert som barneflokken vokste ble det nødvendig å finne et annet sted å bo for den unge familien. I 1902 flyttet de til Storvika på Innhitra (Aksetgrenda) som leietakere. På dette tidspunkt hadde de 4 barn.

I 1904 flyttet de imidlertid fra Storvika til Hamnavollan, som inntil da hadde vært utmark / beiteområde på Hamna gård. Området hadde et areal på ca. 20 mål, og ble bygslet som husmannsplass med tilhørende betingelser. Av de 20 målene var ca. 5 mål dyrkbar jord. De hadde kjøpt en tømmerkasse fra et stabbur som hadde stått på en av øyene inne i Hemnefjorden, (jeg mener å ha hørt at det sto på Jamtøya) og slept stokkene over fjorden til båtstøa på Hamnavollan. Oppe i bakken hadde August på forhånd gravd ut kjeller og satt opp en 1 meter tykk gråsteinsmur, og tømmerkassen ble gjenreist oppå muren. Tømmerkassen ble forlenget mot vest med en like stor bindingsverkdel, slik at de fikk et hus som var 5 x 10 m i 1 ½ etasje. Bildet viser dette huset i bakgrunnen.

Eldstedatteren Ingrid Cecilie reiste til Trondheim etter at hun var konfirmert, og fikk arbeid som hushjelp, visstnok hos en tannlegefamilie. Der ble hun smittet av tuberkulose. Etter et opphold på et sanatorium reiste hun hjem til Hamnavollan antagelig i 1915, og døde der 21. januar 1916. Flere av hennes søsken ble også smittet av tuberkulosen etter at hun kom hjem, og nest eldste datter Olga Marie døde 4. mai 1916. Det var kort tid etter dette det ble bestemt å ta et bilde av familien før tuberkulosen tok enda fler.

En hverdagshistorie fra en annen tid kanskje – mange familier opplevde nok høye dødstall i den tida da tuberkulosen herjet. En kvart million nordmenn døde av denne sykdommen i perioden 1895 – 1955. Men det er vanskelig å forestille seg hvordan det oppleves å miste 5 av 8 barn i løpet av kort tid av en slik sykdom…

Ny utgave av årboka er klar

Hitra historielag og Kystmuseet er nå klar med en ny utgave av årboka Skarvsetta, den 13. i rekken.  185 sider spennende lokalhistorie.

I mange år har hver utgave hatt eget tema, alt fra krig og folkestyre til skyttere, skole og hermetikk. Denne gang har redaksjonen valgt å være åpne for at andre kan bidra med lokalhistorie uten at de er bundet av et bestemt tema. Det har resultert i en fyldig bok med 12 ulike artikler som tar for seg forskjellige historier og emner fra Hitras lokalhistorie.

Hitra historielags leder, Svend Sivertsen, og tidligere Kystmuseumsdirektør, Svein Bertil Sæther, har vært redaktører for årboka.
- Erfaringen viser at det er viktig å få med artikler fra hele øya slik at alle finner noe fra sitt nærområde de kan kjenne seg igjen i. Det synes jeg vi har klart, bl.a. gjennom serien med de gamle dagligvarebutikkene, forteller Sæther.

Boka starter med historien om den siste kirkebrannen på Dolm. I år er det nemlig 100 år siden dette skjedde, og Svein Bertil Sæther tar oss med tilbake til den dramatiske dagen i 1920 og tiden etterpå. 

40 dagligvarebutikker

Størst plass i årboka er viet fortellingene om de mange dagligvarebutikkene som fantes i nesten hver grend på øya.
Svend Sivertsen, som har ansvaret for artikkelserien, forteller at de har valgt å ta utgangspunkt i dagligvarebutikkene som eksisterte ved kommunesammenslåingen ved årsskiftet 1963/64.
- Da var det 40 forskjellige butikker her ute, forteller Sivertsen som fikk god hjelp av Otto Åberg for å kartlegge alle butikkene.

Hva var årsaken til at det ble startet butikk her og hvem sto bak? Og hvordan har det gått og hvorfor, er spørsmål han prøver å gi svar på. Artiklene er også krydret med mange historiske bilder av tidligere kjøpmenn.
I dag eksisterer bare fem av de 40 butikkene. I tillegger er det kommet til to nye (Rema og Coop Extra).
- Men vi må legge til at vi denne gang ikke fikk med oss de gamle butikkene i den nye delen av Hitra, dvs i områdene Vågan, Hemnskjel og Kongensvoll, påpeker Sivertsen. Men han håper disse butikkene skal få sin plass i neste utgave av årboka.  

Skreddarøya og epidemier

Foruten historien om kirkebrannen på Dolm, har Svein Bertil Sæther også skrevet en artikkel om Skreddarøya i Dolmsundet hvor han prøver å beskrive livet som var her.  Visste du forresten at Anders Jektvik er av etterkommerne av folket på Skreddarøya?
- Artig å dra en direkte historisk linje fram til i dag og til en kjent hitterværing, smiler Sæther.

I tillegg har han en tidsaktuell artikkel om sykdommer og plager som rammet hittersamfunnet før i tida. 
- «Å, kor klein vi va», er den treffende tittelen på den fyldige artikkelen som samler historien om bl.a. epidemier som har herjet i øyværingene opp igjennom årene.

Kvartsbrudd, krabbefiskere og redningsaksjon

Bernt Fjeldvær har også bidratt med tre artikler. Han forteller om kvartsbruddene på Fjellværsøya, krabbefiskerne på Tarva og redningsaksjonen i Hamningberg i 1894.

Turid Trapnes Binde har bidratt med en sak om øya Stora ved Trondheimsleia, mens Elisabeth Hartmann Krafft forteller om kapellanen på Øya i Barmfjorden. Dette er historien om Bertel Langballe Hartmann som kom flyttende med familien til Hitra på 1800-tallet.

- Jeg synes det er stor stas når vi får inn slike overraskelser i form av historier vi ikke kjente til, sier Svein Bertil Sæther.
Lise A. Hauge serverer historien om smedmester Knut Knutsen på gården Elva på Melandsjø, mens Arnfinn Aune byr på 150 gamle ordtak fra Hitra. Til slutt forteller Hans Jakob Farstad om prosjektet med å ta vare på gamle stedsnavn.

Lørdagstreff

Årets utgave av Skarvsetta lanseres på Lørdagstreffet på Kystmuseet førstkommende lørdag (28. november). Her vil boka bli presentert for publikum, og historielagets medlemmer kan få med seg et eksemplar heim. Etter dette blir årboka sendt ut til de andre medlemmene samt legges ut for salg, bl.a. i Museumsbutikken.

Samarbeid

Skarvsetta utgis i fellesskap av Kystmuseet og Hitra historielag, og Svend Sivertsen og Svein Bertil Sæther er svært godt fornøyde med samarbeidet.
- Utgivelsen av Skarvsetta er et stort og krevende prosjekt. Uten godt samarbeid tviler vi sterkt på at det hadde blitt noen årbok, mener de to.

De benytter samtidig anledningen til å takke for mange gode bidrag.
- Veldig hyggelig at folk uoppfordret kommer med innspill og stoff. Det setter vi pris på, sier Sivertsen og Sæther.

Treff på historiske Dolm

Dolm med kirka og prestegårdsruinene har en spesiell plass hos hitterværingene. Nå blir det lagt til rette og gjort grep for å gjøre historia omkring Hitras eneste middelalderkirke bedre kjent for hvermansen. I sommer kom flere skilt ved mange av Dolm sine kulturminner på plass. Nå kan alle som vil, lese om den rike historia.

Hitra historielag arrangerte «Dolm-treff» sist helg, og det kom folk fra alle kanter for å høre fagansvarlig ved Kystmuseet, Hans Jakob Farstad, fortelle om stedets lange historie, om brannene og hva som nå gjøres i prestegårdshagen for å gjøre historia tilgjengelig. I området ved kirka finner vi gammelt kulturlandskap, det er beitemarker, slåttemarker, ruiner og gamle løvtrær som er flere hundre år gamle, og her står det som er Hitras mest historiske bygg, Dolm kirke.

Farstad tok de frammøtte med på vandring i prestegårdshagen og fortalte om kirkebygget og arkitekturen. Inne i kirka fortsatte han sitt foredrag og viste gamle bilder både fra brannene som har herjet, og slik prestegården så ut i ulike perioder. En filmsnutt var satt sammen av opptak gjort ved den siste brannen sommeren 1963, da prestegården gikk opp i flammer under bryllupsfeiring til sogneprestens datter. Farstad viste også bilder av den gamle kirka slik den så ut med stort spir før den siste kirkebrannen i 1920. Lynet slo ned i kirkespiret og ødela kirka fullstendig.
Han viste også de nye informasjonstavlene, eller skiltene, som nå har kommet på plass med mye informasjon om begivenhetene på Dolm.

Opp gjennom tidene var Dolm senter for ikke bare det kirkelige, men her var også presteskapet og kongens menn samlet, og ikke minst var det sosiale tilstelninger for øvrigheten og de kondisjonerte.

Etter omvisningen var det samling på låven som tilhører prestegården. Her hadde kirkeforeninga med dens leder Roger Antonsen i spissen, sørget for at alle deltakerne fikk både rømmegrøt og kaffe og kaker. Svein Bertil Sæther orienterte om arbeidet som blant annet Kystmuseet og historielaget samarbeider om; merking av turstier til historiske steder i området rundt Dolm, blant annet Skreddarøya og Åkervika.
Frode Rabben redegjorde for historien til kirkeforeningene som har vært, og poengterte at det nå blåses nytt liv i foreninga, og at det er klare mål både for vedlikehold og aktiviteter med arrangement som Dolmstevnet og Dolm-konferansen.

Bli med på Dolm-treff

Hitra historielag inviterer til treff og omvisning på Dolm lørdag 19.sept. - Dolm har en spesiell plass i vår historie, stedet har et eget historisk sus over seg. Nå har det skjedd mye på Dolm i det siste, utgravinger, oppgraderinger, nye stier og skilting, og dette ønsker vi å fortelle mer om, sier Svend Sivertsen, leder i historielaget.

Det er en spesiell stemning som ligger over Dolm. Midt i et gammelt kulturlandskap bestående av beitemarker, slåttemarker, ruiner og århundre gamle løvtrær, finner vi det som trolig er Hitras mest historiske bygg – Dolm kirke.

Konservator ved Kystmuseet, Hans Jakob Farstad, vil fortelle oss mer både om opphavet til navnet Dolm, om teorien at det stammer fra det gamle ordet «Dølje» som betyr gjømme eller skjule. Det ligger en viss mystikk i den betydninga, og den mystikken er fremdeles til stede. I dag kan Dolm virke litt fjernt og perifert, men en skal ikke mer enn 100 år tilbake i tid før Dolm var senteret for kirkelig, og dermed også det meste av sosial aktivitet på Hitra. Historia til Dolm kirke strekker seg derimot mye lenger tilbake i tid, nøyaktig hvor langt er fremdeles knyttet en del usikkerhet til. De skriftlige kildene er få, men en god del svar kan finnes i arkitekturen. Det vi vet er at kirka ble bygget mens Norge fremdeles var et katolsk land.

I nyere tid finnes derimot et langt rikere materiale, og det eksisterer også flere bilder fra kirka, slik den framsto før skjebnestøtet 3.februar 1920, da lynet slo ned i tårnet på kirka. Det var den siste av en rekke branner og ødeleggelser som hadde herja Hitra prestegjeld sin hovedkirke.

Dagens kirke er bygget opp igjen i tiåra etter brannen og ble først vigsla i 1992, men murene tilhører fremdeles den gamle kirka. Om murene kunne snakke hadde de kunnet fortalt oss mye om fortida. Innenfor disse murene har folket samlet seg i motgang og medgang, flørtende blikk er blitt sendt mellom kirkebenkene, og her har mang ei hending vært diskutert på kirketrappa. Da var Dolm et sentralt sted for dagliglivet, i dag er det en fin plass for ettertanke.

Kystmuseet, som forvalter kulturlandskapet på Dolm har hentet fram flere bilder av Dolm kirke, som de vil dele med historielaget den 19. september. Hans Jakob Farstad blir dagens omviser, og vil gi de frammøtte innblikk i Dolm kirke sin lange og tidvis svært så turbulente historie. Farstad kan love en bilderik og interessant omvisning, og kan fortelle at det også vil bli presentert en kort video fra da sogneprestens bolig forsvant i brann den 7.juli 1963.
Øyregionenes eneste middelalderkirke er bare et av de mange kulturminnene som finnes på Dolm, men mange kan være skjult eller utenfor allfarvei. Kystmuseet har fått på plass en sti ned til Åkervika, ei eldre slåttemark med svært variert flora. Nå arbeides det for å få på plass en sti ned til den gamle husmannsplassen Skreddarøya. Historiker og tidligere museumsdirektør Svein Bertil Sæther, har lagt ned et møysommelig arbeid for å få fram historia til denne spesielle husmannsplassen. Her finner vi Hitras aller første skolestue, Et stamperi som stampa ull til vadmel, og her fikk Hitras første jordmor muligheten til å ta jordmorutdannelse i Kristiania. Skredderen som Skreddarøya har fått navnet sitt etter, har vist seg å være vanskeligere å finne, men Sæther har flere kandidater.

- I sommer fikk Kystmuseet på plass flere skilt ved mange av Dolms kulturminner, og nå kan alle som vil orientere seg om den rike historia ta turen til Dolm på historielagets treff, oppfordrer Svend Sivertsen og Hans Jakob Farstad.

Kirkeforeninga på Dolm ønsker også velkommen og vil også tilby servering på låven, lover Roger Antonsen som er leder av foreninga.

Butikken på Strøm, Straumfjorden

På anmodning har Tore Georg Strøm skrevet ned historien til butikken på Strøm, i enden på Straumfjorden. Historielaget er i gang med historien til flere av butikkene som har blitt borte, og vi vil komme tilbake med flere beretninger.

Familien Strøm utenfor Eldhuset/senere butikken ved Husvatnet. Jonas Henrik til venstre og kona Ingeborg Johanna til høyre. Ett av barna var død og den yngste var ikke født, da bildet ble tatt. Trygve som videreførte butikkdriften står som nr tre fra høyre (av barna).

Butikken ble startet på Strømsøra med innehaver Jonas Henrik Strøm. Firmanavn var: Jonas Strøm & Sønner. Oppstart var 9. april 1927. Fanejunker Jonas Henrik Strøm f. 07.11.1861, fikk den 01.04.1927 utstedt Handelsbrev av Lensmanden i Hitteren. Handelsbrevet ble registrert som hjemmel for Jonas Strøm og Sønners – handelsrett, med virkning fra 09.04.1927. Vareutvalget var nok ikke stort, men de mest viktige dagligvarer var å få kjøpt her.

Butikken var etablert i en bygning som lå på eiendommen Øra (eller Strøms-øra), nedenfor gårdsbygningene og helt ned til Husvatnet. Bygget inneholdt foruten en liten butikk, uthus/vedlager og naust for oppbevaring av fiskeredskaper mv. Bygget ble i dagligtale kalt for Eldhuset, noe som sikkert hadde sammenheng med tidligere bruk av bygningen. Jonas døde i 1943 og handelsbrevet til Jonas ble oppsagt med virkning fra 10.06.1943 i det butikken ble overdratt til hans sønn Trygve Jonassen Strøm, – som fra samme dato ble meddelt handelsbrev. Han fortsatte butikkdriften på Strømsøra inntil han og hans familie flyttet til Solstad.

Ny butikk

Den nye butikken som Trygve Strøm bygde oppe ved veien, fikk navnet Solstad. Den sto på bygslet tomt av gnr 32, bnr 7. Handelsforretningen fikk nå nytt firmanavn: Trygve Strøm Ass. Handel.

Utenfor butikken på Solstad, Straum, 1957: Bak fra venstre; Jostein Vikan (skimtes), Trygve Strøm, Gudrun Strøm, Dagfinn Strøm, Hanna Strøm Vikan, Håkon Strøm, Agnes Strøm og Nils M. Strøm (skimtes). Andre rekke: Tore Strøm, Erling Strøm, Gerd Strøm Olsen, Johanna Ramsli Kvernø. Helt foran: Turid Strøm Bandlien, Anne Marit Strøm og Roar Strøm. Bildet tilhører Tore G. Strøm.

Trygve ble gift med Gudrun Kristiansdatter Hassel, og det var i 1948 de bygde eiendommen Solstad (vest for dagens veikryss mot Hestnes). Der innredet de nytt butikklokale i sokkeletasjen. I siste halvdel av 50-tallet, ble butikklokalene utvidet og det ble installert både fryse- og kjølekapasitet, samt nytt kontor.

Vareutvalget på butikken var ganske assortert og her fikk man kjøpe de aller fleste dagligvarer (det meste i løs vekt) – i tillegg til medisinutsalg, fiskeutstyr, bensin, parafin og kraftför.

Handelsgrunnlaget på Strøm var i mange år svært begrenset, ca. 20 husstander med smått og stort, så inntjeningen var relativt beskjeden. I en periode mens Hestnes Hvalstasjon var i drift, leverte Trygve matvarer dit en gang i uka. Spesielt leveranse av egg var en av de viktigste leveransene dit. For å spe på inntekten solgte Trygve egg fra eget hønsehus og jordbær fra egen åker.

I tillegg til dette, drev Trygve hver høst med sildegarn i Strømfjorden.  Fersk sild ble kjørt rundt og solgt til innbyggerne på Strøm. Det meste av silda ble saltet i tønner og solgt til Trondheim. Tønnene måtte fraktes pr robåt/motorbåt til Hestnes for videre befordring med rutebåten. Også varer som kom fra leverandører, måtte hentes på Hestnes kai der de kom enten fra Trondheim eller Kristiansund og kjøres videre til Strøm.

Trygve kjøpte egen bil i 1953. Det var en Mercedes Benz – 1 ¾ tonn lastebil 1937 modell, med høye karmer. Trygve etablerte fast utkjøring av varer hver fredag til noen av oppsitterne lengst nord i bygda.

Forretningen på Solstad ble drevet av Trygve og Gudrun, sammenhengende fram til årsskiftet 1969/70, da ble butikken avviklet av helsemessige årsaker. Trygve døde i 1971. I en kort periode etterpå, ble lokalene leid ut til Hestnes Handel på Hestnes.

Eiendommen Solstad, ble i 1975 solgt og Gudrun flyttet til Ranheim for å bo hos sin datter.

Den gamle butikken (Eldhuset) ved Husvatnet på Strømsøra i forgrunnen, hvor Jonas Strøm og Sønner drev butikk. Bilde fra 1960-tallet. Boligen til Trygve med butikklokale kan sees som lys bygning øverst på bakken, litt til venstre i bildet. Bildet tilhører Tore G. Strøm.

Lyder og Gerd satset på sjøtransport

På anmodning har barna: Leif-Gunnar, Håkon og Bjørg skrevet følgende korte biografi om sin far Lyder Aune og mor Gerd Borgny Aune:

Lyder Aune ble født 17. september 1920 på Hamarvika på Frøya, hvor han bodde sine første år sammen med sin mor, far, og resten av familien. I 1925 - da Lyder var 5 år gammel - flyttet familien til Litjslåttøya på Kråkvåg i Ørland kommune. Her ble familien værende i ca 7 år, før de flyttet videre til Vintervollen/Steinan på Storfosna og drev gårdsbruk og sjøtransport frem til krigens begynnelse i 1940.

Okkupasjonsmakten krevde at hele familien måtte forlate gården, da tyskerne ville benytte den i forbindelse med det nye festningsanlegget som skulle bygges. Hele familien til Lyder Aune ble på kort varsel jaget bort fra hjemmet på Steinan, og måtte tilbringe resten av krigens dager splittet på forskjellige bosteder på Storfosna. I løpet av krigen tok Lyder skipperskoleeksamen i Trondheim, og mønstret deretter på som skipper på ulike fartøy eid av hans far.

Lyder Aune giftet seg 15. september 1945 med Gerd Borgny Aune (Johansen), født 23.12.1922. Gerd Borgny vokste opp på Langaune/Nordaune ved Hestvika på Hitra. Sammen kjøpte de to eiendommen Bjerkeset - også kalt «Bakeriet» - i Hestvika, og drev en kort tid produksjon av ulike fiskematprodukter i lokalene som allerede var på eiendommen.

Familien ble etterhvert forøkt med tre barn: Leif-Gunnar i 1949, Håkon i 1950, og Bjørg i 1955. De tre barna vokste opp i Hestvika fram til 1962, da familien flyttet til Heimdal i Trondheim kommune for å satse videre på sjøtransport. Lyder sin kone, Gerd Borgny, deltok aktivt i driften av rederiet gjennom mange år.

Pensjonisttilværelsen

Lyders kone Gerd Borgny døde den 9. mars 1989, bare 66 år gammel, og han besluttet da å delvis flytte til sitt sommersted på Storfosna. Permanent utflytting fra Heimdal til Storfosna ble foretatt i 1999.

Lyder Aune tilbragte sine siste leveår på sitt kjære sommersted på Storfosna. Han døde den 18.desember 2014 på «Ørland Bo og Servicesenter» i en alder av 94 år.

Lyder Aune er gravlagt sammen med sin kone Gerd Borgny på Tiller kirkegård i Trondheim.

SKIPSHISTORIKK (klikk på skipets navn for å se bilde).

(Opplysningene om skipene er i det alt vesentlige hentet fra nettstedet Sjøhistorie.no, Digitalarkivet.no,  lokale historielag og museer. Laget av Lyder Aunes etterkommere).

1. M/S «Turid» LIGF/LDMV - (1952-1956). Drevet i partsrederi sammen med hans far Håkon Lydersen Aune. Dette ble etter hvert Lyder sin første selveide båt, hvor han drev fraktefart langs norskekysten.

 2. M/S «Ueland» LIRE - 79 brt. (1954-1957). På reise fra Honningsvåg til Ålesund med fisk og tran kolliderte skipet med hurtigruten M/S «Sigurd Jarl» og forliste i Stigfjorden ved Lurøy den 03.06.1957- en mann omkom. Denne hendelsen kom til å prege Lyder sterkt resten av livet.

3. M/S «Bjørg Aune» LNEK (1958 -1961) Ex M/S «Kvalberg». Kjøpt fra Br. Sæbjørnsen AS på Steinshamn, Harøya. Båten hadde da blitt skadet ved kai av en kvalbåt. Skipet ble ombygget og drevet som fraktebåt en kort tid på norskekysten.

4. M/S «Trana» LBPS/LHQB (1961-1964). Byggeår 1921 ved Steinkjer Verft & Slip, Steinkjer. Gikk i fraktefart på kysten til han gikk til anskaffelse av en litt større båt.

5. M/S «Vestfold 1» LAXD (1964-1970). Gikk i fraktefart på norskekysten. Dette var Lyders første båt bygget av stål.

6. M/S «Ringve» LDZV (1969-1984). Ex M/S «Sunnmøre», «Hansa» og «Braken». Kjøpt fra Møre og Romsdal Fylkesbåtar. Gikk som fraktebåt i stor kystfart.

7. M/S «Casino» LLNT (1973-1977). Bygget i Sandnessjøen i 1967. Gikk som fraktebåt på norskekysten.

8. M/S «Ringen» JXLF (1975-1980). Ex M/S «Basel». Kjøpt fra Fred Olsen. Gikk som fraktebåt i stor kystfart.

9. M/S «Ringvoll» LHGL (1978-1983). Pallebåt- Nybygg nr. 21 ved Kragerø Verft & Dokk. Gikk som fraktebåt på norskekysten, i hovedsak for Felleskjøpet i Trondheim.

10. M/S «Ringhav» LITB (1980-1990). Ex M/S «Stjernhav» og M/S «Ravnur». Kjøpt gjennom rederiet Kaura, Trondheim. Gikk som fraktebåt på norskekysten, i hovedsak for Felleskjøpet i Trondheim.

11. M/S «Ringen» LIZQ (1980-1984.). Ex. M/S «Orkla», «Rokur» og «Jof». Kjøpt gjennom rederiet Kaura, Trondheim. Gikk som fraktebåt på norskekysten og i nordsjøfart.

I perioden 1985-1990 deltok Lyder Aune
også på eiersiden i følgende AS og KS/AS-selskaper:

12. M/S «Ringvoll» LJXN/LJXN3 (1984-1988). Ex «Namdalingen». Bygget ved Trønderverftet AS, Hommelvik i 1981. Gikk i europeisk fraktefart, inkl.  Middelhavet.

13. M/S «Ringve» LXQD (1987-1990). Ex. «Atlantic Earl».Ombygd ved Lysøysund Verft i 1988. Gikk i europeisk fraktefart og på kontrakt for Statens Kornforretning (Statkorn).

14. M/S «Ringen» LACO2 (1987-1988). Søsterskip til M/S «Ringve». Også denne ble ombygget ved Lysøysund Verft i 1988.  Gikk i europeisk fraktefart, inkl. Middelhavet.

Her følger en oversikt over skipene Lyder Aune og hans selskap har hatt i drift:

---

M/S “Turid”

Kallesignal: LIGF (LDMV)
Dimensjoner: Lengde: 69,6 fot, bredde: 20,6 fot, dypgang: 8,7 fot
Bygget: Skånevik 1870
Motor: Bygget i Oslo 1916, 59 HK. Mulig type Aker.
Hastighet: 7 knop
Tonnasje: Brutto: 66,07 tonn, Netto: 53,38 tonn
Ombygget: Kristiansund 1942. Innsatt ny motor av type Wichmann 84 HK. (1941 Rubbestadnes).
Ny dimensjon: Lengde: 70,3 fot, bredde: 20,09 fot, dypgang: 9,0 fot
Ny tonnasje: Brutto: 67,53 tonn, Netto: 32,22 tonn
M/S «Turid» ble beslaglagt av tyskerne under krigen.

HISTORIKK
1870: Levert fra T. Skaanevig Skipsbyggeri, Skaanevig som «GIBEON». Eier: Sigurd H. Blomsøy, Sandnessjøen.
1940, 13/02: Eid av Rolf Olden (mulig Trm/Trondheim).
1941, 11/12: Eid av Paul Sodal, Vingsternes i Soldfjorden.
1942, 09/09: Eid av Erik Rolfsen AS, Kristiansund.
1942, 11/09: Omdøpt til «TURID»
1944, 12/01: Eid av AS Rolf
1952, 10/01: Eid av P/R Haakon Aune, Storfosna.
1956, 21/06: Eid av P/R Knut Sevaldsen, Bindal.
1961, 00/00: KONDEMNERT
1961, 07/03: Bemannet på nytt:  Ombygget ved T. Abelvær, Abelvær. Ved  Ledang Slip & Verksted. Ny motor innsatt: Normo 228 hk. Eier: P/R Knut Sevaldsen, Skjelsviksjøen.
1973, 18/07: Eid av P/R Vidar Eggesvik, 8700 Nesna.
1982, 03/05: Eid av Ole Eggesvik, 8700 Nesna.
1982, 08/12: Eid av Rolf Justad AS, 8341 Stamsund.
1984, 17/09: Solgt til ukjent eier (visstnok bosatt i Sveits).

<< Klikk for å gå tilbake til skipslista

---

M/S “Ueland”

Kallesignal: LIRE (KBHQ)
Dimensjoner: Lengde: 72,50 fot, bredde: 20,30 fot, dypgang: 9,60 fot
Bygget: Kristiansund som seiljakt og levert Peder Kamsvaag i 884. Broren, Elling Kamsvaag, tok over båten i 1898. Familien Kamsvaag eide «UELAND» i 53 år og brukte den i slofarten til den dabbet av mot slutten av 1930-tallet.
Motor: Modernisert med ny motor type Rapp 120 hk. i 1938/1939.  Ombygget 1945 med krysserhekk og ny bro hos Gravdahls Skipsbyggeri, Hillestad i Sunnhordland.
Hastighet: 8 knop
Tonnasje: Brutto: 77 tonn, Netto: ukjent
M/S «Ueland» var det første fartøyet i landet som heiste rent norsk flagg.

HISTORIKK

1884: Levert som «UELAND» for Peder Kamsvaag, Kristiansund.
1898: Eier: broren, Elling Kamsvaag overtar båten.
1903: Eier: Elling Kamsvaag, P/R, Kristiansund.
1937, 18/01: Solgt til Sverre Svendsen, Jørpelandselva,Stavanger.
1939: Ny motor innsatt, type Rapp 120 hk.
1945: Omb. med krysserhekk og ny bro hos Gravdahls Skipsbyggeri, Hillestad i Sunnhordland.
1950, 14/07: Solgt til Toralf Tegesdal, Sand, Stavanger.
1952, 14/05: Solgt til Harald Simlenes P/R, Arnafjord, Bergen.
1953, 06/01: Solgt til Theodor Bentsen P/R, Fosnavåg, Bergen.
1953, 28/03: Registreringshavn endret til Ålesund.
1954: Solgt til Haakon Aune senior, Storfosna, Trondheim.
1957, 03/06: Kolliderte med hurtigruteskipet «SIGURD JARL» og sank i Stigfjorden ved Lurøy. Var på reise fra Honningsvåg til Ålesund med fisk og tran. En mann omkom.

<< Klikk for å gå tilbake til skipslista

---

M/S “Bjørg Aune”

Kallesignal: LNEK
Dimensjoner: Lengde: 63,6 fot, Bredde: 15,7 fot, Dypgang: 7,4 fot. Målebrev Jnr. 08161- lengde 19,380 m. Bredde 4,790 m. Dybde 2,260
Bygget: Rosendahl Skipsverft/Skipsbyggeri 1917. Ombygget Aurosen 1946.
Motor: Union - 2 syl. 100 hk. Senere en Finnøy 3 syl. 225 hk.  Ny motor: CAT 333. Havarerte etter kort tid. Ny (brukt) motor: CAT D353, firetakts rekkesekser på 24,2 liter, 424 hk., v/1225 rpm.
Hastighet: 8 knop
Tonnasje: Brutto: 80 tonn, Netto: 101 tonn, Dødvekt: 150 tonn.
Fritidsfartøy 22/05 1997. Brt. 41,680. Net. 12,490.

HISTORIKK
1917: Bygget ved Rosendahl Skipsverft/Skipsbyggeri til ukjent eier. «VEMUND».
1946: Ombygget ved Aurosen Båtbyggeri, Fræna.  «VEMUND»
1949: Levert Brødrene Sæbjørnsen AS (Kvalstasjon), Steinshamn. De brukte båten som transportbåt for fabrikkens varer og tjenester mellom Steinshamn og hovedsakelig Molde/Moldedistriktet. Skipet omdøpt til - «KVALBERG».
1958: Solgt til Lyder Aune, Hestvika som «reparasjonsprosjekt». Båten hadde da blitt pårent ved kai av en Kvalbåt, - men sank ikke. Skadene var likevel så store at Brødrene Sæbjørnsen AS valgte å kondemnere båten. Nytt navn: - «BJØRG AUNE».
1961: Solgt til Arnfinn Johan Klungsør Karlsen, Tjørvåg, Aukra. – Nytt navn: «ROMSDALSFISK».
1984, 16/10: Solgt til Vikenco AS, Aukra, Molde (Arnfinn Karlsen, Tjørvåg, Aukra). Båten hadde bl.a. tilhørighet på Ona. På 90-tallet søkte rederiet om kondemnering, da båten var i dårlig forfatning.
1997, 02/10: Solgt til Hans Øivind Davidsen. Etter en oppgradering ble båten i brukbar stand. Han hadde båten i ca. 9 år. Nytt navn: «AFRODITE».
1998-1999: Ny motor: CAT 333. Etter kort tid havarerte denne og en brukt CAT D353 ble montert. Dette var en firetakts rekkesekser på 24,2 l, 424hk v/1225  rpm. Båten ble ombygget for å tjene som baseskip for sportsdykker-aktiviteter i og rundt Oslofjordområdet. Lasterommet ble ombygget til 5 små lugarer, salong  og bysse.
2006, 18/01: Solgt til Johnny Dolve fra Kragerø.  Han hadde båten I svært kort tid. - «AFRODITE»
2006, 25/10: Solgt til Roger Steiner, Luksefjellvegen 732, 3721 Skien. - «AFRODITE». Dette ble fartøyets endelikt. Sank i Skienselva, jfr. bilde fra NRK.no 22. august 2016.

<< Klikk for å gå tilbake til skipslista

---

M/S “Trana”

Kallesignal: LBPS/LHQB
Dimensjoner: Lengde 108,7 fot. - Bredde 23,6 fot - Dypgang 11,7 fot.
Bygget: Steinkjer Verft & Slip, Steinkjer. Byggeår 1921. Levering i januar.
Motor: Bolinder, BHK 160 NHK 44. Bygger - J.&C. O. Bolinders Mek. Verksted AB, Stockholm. Ny motor montert 1952. Bolinder BHK 220. Råoljemotor 2-takt., Enkeltvirkende 2 sylindre diam. 16,5 tommer. Kjeler bygget av Helsingørs Jernskibs- og Maskinbyggeri.
Hastighet: 7.5 knop
Tonnasje: Brutto: 200 tonn, Netto: 103 tonn, Dødvekt: 290 tonn.
Deltok i 2. verdenskrig som sivilt skip.

HISTORIKK

1921: Steinkjer Verft & Slip AS, Steinkjer. Skipet får navnet «TRANA»
1926: AS Forretningsbanken, Trondheim - «TRANA»
1927: AS (MS Trana ( C.J. Kiønig)), Trondheim - «TRANA»
1934: AS MS Trana (AS C.J. Kiønig), Trondheim - «TRANA»
1951: AS MS Trana (Per Johan Kiønig), Trondheim - «TRANA»
1952: Ny motor: Bolinder BHK 220. Fart 7,5 knop «TRANA»
1957: Rederi AS Tambur (Bjarne Halvorsen), Trondheim - «TRANA»
1960: Lyder Aune, Hestvika, Hitra - «TRANA»
1964: Konrad Skarsvåg P/R, Å i Åfjord, Trondheim - «TRANA»
1966: Konrad Skarsvåg, Trondheim - «TRANA»
1967: Birger Skarsvåg P/R, Trondheim - «TRANA»
1969: Sameiet Steen-Hansen (Knut Steen-Hansen), Oslo - «TRANA»
1971: Skips AS Tonny (Samuelsen & Galtung), Oslo - «TRANA»
1973: Gunvald Ottesen, Haugesund, Oslo - «TRANA»
1975: Ukjent eier. Nytt navn: «SEAWAY»
Grunnstøtte 15/01-1975 ved Stavenes, Stryn, Sogn. Kondemnert - «SEAWAY»

<< Klikk for å gå tilbake til skipslista

---

M/S “Vestfold 1”

Kallesignal: LAXD
Dimensjoner: Lengde 125,6 fot. – (1956/133,3 fot.)  Bredde 25,0 fot. - Dypgang 11,9 fot.
Bygget: Smiths Dock Co. Ltd., Middlesbrough, UK. Byggeår 1915, Nr.644
Motor: Triple 3 cyl. NHK. 1956 ny motor: Atlas BHK 300. 1959. Ny motor: Sulzer BHK 450 (Motor ved overtakelse av Lyder Aune var en MGO V-8 syl. BHK 450).
Hastighet: Ca 10 knop
Tonnasje: Brt. 267 - Net. 109 – Dødvekt 354 .
Ommålt i 1956: Brt. 289 – Net. 153.

HISTORIKK

1915: Levert som pansret ubåtjager til The Royal Navy, UK. - «Z4»
1917: Nytt navn: «BOWHEAD»
1920:  A. J. Ashwin, London, UK. - «BOWHEAD»
1924: CIA. Ballenera del Peru Ltd., Callao, Peru - «BOWHEAD»
1926: Esso AS, Oslo (Rigget til lekter) - «ESSO 20»
1952: Havarerte og sank 2/2 i Fredrikstad på grunt vann. Berget.
1952: Kjøpt av ukjent eier. Nytt navn: - «SVARTEN»
1955: Skips AS KES (Knut Ness), Tønsberg. Nytt navn: - «VESTFOLD 1»
1956: Ombygd til lastebåt ved Husø Verft, Tønsberg - «VESTFOLD 1».
Ommålt: Brt. 289 tonn. Net. 153 tonn. Lengde: 133,3 fot.
1956: Ny motor: Atlas BHK 300.
1959: Ny motor: Sulzer BHK 450 – (M.G.O. V-8 produsert I Mulhouse, Frankrike) - fart ca. 12 knop.
1964: Solgt til Lyder Aune, Trondheim. - «VESTFOLD 1».
1968: Ny motor: General Motors (GM) V-16 BHK 450 – fart ca. 10 knop.
1970: Solgt til Emil Kristensen, Sandnessjøen/Trondheim. «VESTFOLD 1»
1990: Omdøpt til - «HAMNFJELL»
1992: Solgt til Odd Stabben, Tustna, Kristiansund N. - «HAMNFJELL»
1992: Solgt til Soltin Shipment AS, Haugesund, Trondheim. - «HAMNFJELL»
1992: Solgt til Mianda Ltd., Panama. - «HAMNFJELL»
2001: Videre skjebne ukjent. (Further information unknown).

<< Klikk for å gå tilbake til skipslista

---

M/S “Ringve”

Kallesignal: LHGL
Dimensjoner: Lengde 51,51 m. - Bredde 8,56 m. - Dypgang 4,26 m.
Bygget: C.Luhring Schiffswerft Gmbh. & Co., Brake, Tyskland i 1956. Byggenr. 5505. Levert februar 1956.
Motor: M.A.K. 760 BHK. Bygget av Mak Masch., Kiel, Tyskland.
Hastighet: Ca 11,8 knop
Tonnasje: Brutto: 294 tonn, Netto: 137 tonn. Dødvekt: 520 tonn.

HISTORIKK

1956: Levert til Backers Rederier AS, Kristiansund - «BRAKEN»
1962: Solgt til Nordsjøtransport, Strandheim & Stensaker, Bergen - «HANSA
1962: Solgt til Møre og Romsdal Fylkesbåtar, Ålesund - «SUNNMØRE»
1969: Solgt til Lyder Aune, Heimdal, Trondheim - «RINGVE»
1981: Ny motor installert: Callesen, 690 BHK.
1984: Lyder Aune (Inge Mandal, Bjugn), Trondheim - «RINGVE»
1984: Solgt til AS Bulktrans (Arve Vik, Stamneshella), Bergen - «BULK-TRANS»
1985: Eier: AS Bulktrans (Scantrans AS), Bergen - «BULK-TRANS»
1987: Eier: Osterbulk AS, Ulset, Bergen - «OSTERBULK»
1989: Eier: Bulkmann AS, Ulset, Bergen - «BULKMANN»
1998: Eier: Osterfrakt AS, Stamnes, Bergen - «NICO»
2001: Sank etter grunnstøting 03/04-2001. Brakt flott den 08/04-2001 og kondemnert (Total loss).

<< Klikk for å gå tilbake til skipslista

---

M/S “Casino”

Kallesignal: LLNT
Dimensjoner: Lengde 37,61 m. - Bredde 7,43 m. - Dypgang 2,59 m.
Bygget: Sandnessjøen Slip & Verksted, Sandnessjøen. Byggeår 1967. Byggenr. 12. Leveringsmåned: juli.
Motor: Normo 4 syl. BHK 280. Bygget av Ulstein Bergen AS, Bergen.
Hastighet: Ca 9 knop
Tonnasje: Brt. 198 - Net. 112 - Dødvekt 393.

HISTORIKK

1967/07: Levert til I/S Syver (Høvding Skipsopphugging), Sandnessjøen. - «CASINO»
1972/00: Solgt til Lyder Aune, (John H. Hansen AS), Oslo. - «CASINO»
1975/00: Solgt til I/S Syver (Høvding Skipsopphugging), Oslo. - «CASINO».
1977/00: Solgt til Nesset Rederi AS, Oslo. - «CASINO».
1981/03: Solgt til Søren Skagefoss, Ottersøy, Oslo. - «CASINO»
1992/12: Solgt til Casino AS (Lars Skagemo, Ottersøy), Oslo. - «CASINO».
1994/07: Ommålt: Brt. 248. Net. 120. - «CASINO».
1995/11: Solgt til Askville Båtservice (Atle Gjerøy), Askville, Florø. - «CASINO».
1997/09: Solgt til Odd Magne Stabben, Hagavik, Florø. - «CASINO».
1998/10: Solgt til Mohammed Sisse, Belize. Nytt navn: «PRINCESS CLAUDIA».
1999/06: Sank den 14/06-1999 på reden i Bissau, Guinea-Bissau, under en kraftig tornado.

<< Klikk for å gå tilbake til skipslista

---

M/S “Ringen”

Kallesignal: JXLF
Dimensjoner: Lengde 41,11 m. - Bredde 9,17 m. - Dypgang 3,41 m.
Bygget: Fiskarstrand Slipp & Mek. Verksted, Fiskarstrand. Byggeår 1970. Byggenr. 18.
Motor: M.W.M 675 BHK. Bygget av Motorenwerken Mannheim AG, Mannheim.
Hastighet: 10 knop
Tonnasje: Brutto: 199 tonn, Netto: 111 tonn. Dødvekt: 554 tonn.

HISTORIKK

1970/12: Levert til S/E Basel (Th. Jacobsen & Co. AS) Oslo - «BASEL»
1972/00: Solgt til Fred Olsen & Co., Oslo - «BASEL»
1973/00: Overført til P/R Basel, (Fred Olsen &  Co), Oslo - « BASEL»
1975/00: Solgt til Lyder Aune, Trondheim, nytt navn: «RINGEN»
1980/04: Solgt til Arne Wårheim, Stamsund, Svolvær, nytt navn: «Wårvik»
1985/07: Solgt til P/R Saaøy (Audun Herland, Vanse), Farsund, nytt navn: «SAAØY»
1987/06: Solgt til Oddvar Berge AS, Sandstad, Trondheim, nytt navn: «ÅSØY»
1990/11: Solgt til P/R Marina-S. (Chr. Jensen Søborg & Benthin’s EFTF. AS  Shipping), Asaa, Danmark. Nytt navn: « MARINA-S»
2001/00: P/R Marina-S, (Steen Skallerup Poulsen), Asaa, Danmark - «MARINA-S»
2003/06: P/R Marina-S, (Steen Skallerup Poulsen), Hals, Danmark - «MARINA-S»
2006/04: Kolliderte den 25/04 med det svenske lasteskipet «TINTO» av Ørnskjøldsvik i posisjon N. 57.49.6, E. 17.19.6, (vest for Gotland) i tett tåke og gikk umiddelbart til bunns. Besetningen ble reddet av det svenske fartøyet.

<< Klikk for å gå tilbake til skipslista

---

M/S “Ringvoll”

Kallesignal: LHGL
Dimensjoner: Lengde 49,59 m. - Bredde 9,34 m. - Dypgang 1,77 m.
Bygget: Alpha 660 BHK. - Bygget av Alpha Diesel AS, Fredrikshavn.
Motor: Ukjent
Hastighet: 10 knop
Tonnasje: Brutto: 199 tonn, Netto: 101 tonn. Dødvekt: 493 tonn.

HISTORIKK

08/1978: Levert som «RINGVOLL» til Lyder Aune, Heimdal, Trondheim.
12/1983: Solgt til Fiskernes Agnforsyning, Tromsø.
01/1984: Omdøpt til «LARS HAGERUP».
04/1984: Ombygd til fryseskip ved E.S. Nielsen Mek. Verksted, Harstad.
00/1994: Ommålt: Brutto: 605 tonn - Netto: 241 tonn.
11/2002: Solgt til Fiskuverkanin Hateigar EHF, Gardur, Island. Nytt navn «BJOERGVIN».
04/2003: Overført til Fuskurverkanin Hateigar EHF, (Noreco AS) Bergen. Nytt navn «BJØRGVIN»
05/2003: Solgt til Noreco AS, Godvik, Bergen.
02/2005: Solgt til Sjolaskip h/f (AS Skipmanagement Ltd.) Bergen. Nytt navn «ORION».
10/2006: Overført til Sjolaskip h/f (AS Skipmanagement Ltd.) Belize.
06/2007: Solgt til Kenora Shipping Co. Ltd. (Sjolaskip Ltd.) Belize.
00/2008: Solgt til Kenora Shipping Co. Ltd. (Kartla Seafood h/f) Belize.
06/2009: Solgt til Baja Aqua Farms SA de CV, Ensenada, Mexico.
06/2018: Overført til Baja Aqua Farms SA de CV. Ukjent flagg.

<< Klikk for å gå tilbake til skipslista

---

M/S “Ringhav”

Kallesignal: LITB
Dimensjoner: Lengde 49,59 m. - Bredde 10,11 m. - Dypgang 4,78 m.
Bygget: VEB. Elbenverften Boizenburg, Rosslau, Tyskland. Byggeår 1972. Byggenr.: 3339. Leveringsmåned: Mars
Motor: M.W.M., BHK 810. Bygget av Motorenw. Mannheim A/G, Mannheim.
Hastighet: Ca 11,5 knop
Tonnasje: Brt. 197 - Net. 116 - Dødvekt 599.

HISTORIKK

1972/03: Levert som «RAVNUR» til P/F Skipafelagid, Færøyene, Torshavn, Færøyene.
1979/09: Solgt til KS AS Kaura, Trondheim. Nytt navn: «STJERNHAV».
1980/11: Solgt til Lyder Aune, 7080 Heimdal, Trondheim. Nytt navn: - «RINGHAV»
1988/05: Ommålt: Brt. 689. Net. 276.
1990/09: Solgt til Leif Andorsen, Svolvær. Nytt navn:- «KONGSTIND».
1991/01: Overført til P/R Kongstind (Leif Andorsen), Svolvær. - «KONGSTIND»
2003/01: Sank på Hustadvika (nær Buajupet) den 04/01-2003 med tap av hele besetningen. Slettet først den 04/12-2003.

<< Klikk for å gå tilbake til skipslista

---

M/S “Ringen”

Kallesignal: LIZQ / LIZQ3
Dimensjoner: Lengde 49,59 m. - Bredde 10,11 m. - Dypgang 4,78 m.
Bygget: VEB. Elbenverften Boizenburg, Rosslau, Tyskland. Byggeår 1972. Byggenr.: 3335. Leveringsmåned: Januar.
Motor: Atlas MaK. BHK 900. Bygget av Atlas MaK, Tyskland.
Hastighet: Ca 11 knop
Tonnasje: Brt. 299 - Net. 216 - Dødvekt 870.

HISTORIKK

1972/01: Levert som «JOFF» til I/S Lars Rej Johansen & Knut A. Knutsen. (Lars Rej Johansen), Oslo.
1973/00: Solgt til P/F Skipafelagid Færøyar, Torshavn, Færøyene. Nytt navn: “ROKUR”.
1980/02: Solgt til KS AS Kaura, Trondheim. Nytt navn: «ORKLA».
1980/05: Solgt til Lyder Aune, 7080 Heimdal, Trondheim. Nytt navn: «RINGEN».
1984/10: Solgt til P/R Line (Odd Wagle, Oslo), Trondheim. Nytt navn: -«LINE».
1989/08: Overført til P/R Line, (Odd Wagle, Oslo), Levanger. - «LINE».
1989/08: Innmeldt I NIS (Norsk Internasjonalt Skipsregister – nr.653) LIZQ3.
1994/01: Ommålt: Brt. 906. Net. 435.
1994/12: Solgt til Frisnes AS, Kopervik. Nytt navn: «FRISNES».
1999/04: Overført til Frisnes AS, Nassau, Bahamas. - «FRISNES».
2000/07: Overført til Frisnes AS, (Kopervik Ship Management AS), Nassau, Bahamas. - «FRISNES».
2004/05: Solgt til Nado Shipping Ltd. (TMB Shipping Ltd.), Wonsan, Nord-Korea. Nytt navn: «YOUSSEF MAR».
2005/03: Solgt til Altrans Maritime Services SA (Altintas Gemi Acenteligi), Wonsan, Nord-Korea. Nytt navn: - «KAPTAN MUHSIN».
2006/04: Solgt til Prosperity Shipping Ltd. (Morinvest Ltd.), Basseterre, St.Kitts & Nevis. Nytt navn: - «CGY SVETLANA».
2006/09: Solgt til Myth Shipping Ltd. (Rokokko Skipmanagement SIA), Batumi, Georgia.
2008/11: Overført til Myth Shipping Ltd. (Morinvest Ltd.), Batumi, Georgia - «CGY SVETLANA».
2009/05: Solgt til Napoleon 76, Batumi, GEORGIA.  - «CGY SVETLANA».
2009/11: Overført til  Napoleon 76, (Morline Group), Batumi, Georgia. - «CGY SVETLANA».
2013/06: Solgt til Merkur LLC, Zanzibar, Tanzania. Nytt navn: - «PASHA».
2013/09: Total loss den 12/09-2013.

<< Klikk for å gå tilbake til skipslista

---

M/S “Ringvoll”

Kallesignal: LJXN / LJXN3
Dimensjoner: Lengde 77,30 m. - Bredde 14,70 m. - Dypgang 5,92 m.
Bygget: Trønderverftet AS, Hommelvik. Byggeår: 1981. Byggenr.: 46. Levert: Juli.
Motor: Normo. BHK. 1.690. Bygget av Ulstein Bergen AS, Bergen.
Hastighet: Ca. 13,5 knop
Tonnasje: Brt. 1.199 - Net. 640 – Dødvekt 2.700 tonn.

HISTORIKK

1981/07: Levert som «NAMDALINGEN» til Viktor Meland AS, Lauvsnes, Namsos.
1984/01: Solgt til AS Li-Ship 1 (Håkon Nygaard, Oslo. «NAMDALINGEN»
1984/04: Solgt til KS AS Ringvoll, (Lyder Aune, 7080 Heimdal), Trondheim. Nytt navn: - «RINGVOLL».
1987/09: Innmeldt i NIS (Norsk Internasjonalt skipsregister). Nr. 53 - LJXN3. «RINGVOLL»
1988/03: Overført til AS Li-Ship 1 (AS Låneinstituttet for Skipsbyggeriene), Trondheim.
1988/07: Solgt til Magnus (Steineger & Wiik AS), Oslo. Nytt navn: - «MAGNUS S».
1991/01: Solgt til AS Magnus (Sandnesship AS), Oslo. -«MAGNUS S»
1992/07: Solgt til Waterdrive, Marine Ltd. (Delta Shipping & Trading b.v.b.a.), Limassol, Cypros. Nytt navn: «ULLA».
1998/00: Solgt til Patricia Shipping Ltd. (C-Bridge Belgium NV.), Nassau, Bahamas. - «ULLA».
1999/00: Overført til Patricia Shipping Ltd. (C-Bridge, Belgium NV), Nassau, Bahamas. - «ULLA».
2003/09: Solgt til Reef Ship Management Ltd. (Zambesi Shipping Agency), Kingstown. St. Vincent & Grenadines.  Nytt navn: - «REEF COMORES».
2004/00: Omdøpt/nytt navn: - «REEF-PEMBA».
2005/08: Sank etter kollisjon med tanker «GAS VISION» den 14/08-2005 i posisjon N 24.16 E 58.33 (nærmere bestemt I Omanbukten utenfor byen Muskat).

<< Klikk for å gå tilbake til skipslista

---

M/S “Ringve”

Kallesignal: LXQD
Dimensjoner: Lengde 90,40 m. - Bredde 14,76 m. - Dypgang 7,80 m.
Bygget: Schiffswerft Korneuburg AG, Korneuburg, Østerrike 1972. Byggenr. 700. Leveringsmåned: Juni.
Motor: 1972 M.W.M. 3.000 BHK.  Bygget av Motorenw. Mannheim A/G, Mannheim. 1980 – ny motor: M.A.K. 8Mu453AK BHP 2990 ved 600 rpm.  8 syl. 4-takt rekkemotor.  Bygget av Mak Masch., Kiel, Tyskland.
Hastighet: Ca 14,5 knop
Tonnasje: Brt. 1.403 Net. 643 - Dødvekt 2.790.
1995: Brt. 2.627 Net. 1.657

HISTORIKK

1972/06: Bygget ved Condor Reederei OHG, Wien, Østerrike. - «HEINBURG».
1972/00: Omdøpt/nytt navn: «NAD MONARCH»
1973/00: Solgt til P/R M/S NAD Monarch (Peter Døhle Schiffahrts K/G, Hamburg.
1975/00: P/R M/S Atlantic Earl (Horst Zeppenfeld), Hamburg. - «ATLANTIC EARL».
1980/00: Ny motor: M.A.K. BHK 2990. - «ATLANTIC EARL».
1981/00: P/R M/S Atlantic Earl (Reederei Horst Zeppenfeld Gmbh & Co. K/G), Panama.
1986/00:  P/R M/S Atlantic Earl (Reederei Horst Zeppenfeld Gmbh & Co. K/G),Limassol.
1987/06: Solgt til Skips AS Ringve, Heimdal, Trondheim. Nytt navn:  «RINGVE».
1990/03: Solgt til Paul Wilson & Co. A/S, Hop, Bergen. Nytt navn: - «RINKO».
1993/03: Solgt til ANS korntransport III (Paul Wilson Management A/S, Hop, Bergen.- «RINKO».
1995/12: Solgt til Eidsvoll Invest AS, Bømlo (Continental Ship Management AS), Bergen.
1995/12: Ommålt: Brt. 2.627 Net. 1.657. - «RINKO».
1997/04: Solgt til Rinko AS, Bømlo (Continental Ship Management AS), Bergen. - «RINKO».
1999/08: Solgt til Caiano Shipping AS (Continental Ship Management AS), Bergen. - «RINKO».
2001/09: Solgt til Lymar Maritime Co., Pireus. - «RINKO I».
2002/11: Solgt til Leader Shipping Services S.A., Belize. - «RINKO I».
2003/00: Nytt navn/omdøpt: - «UNITY».
2003/10: Dayton Maritime S.A. (Sekur Holdingselskap Inc.), Panama. – Nytt navn: «DAYTON».
2006/12: Fortune Maritime Services Ltd., Panama. - «DAYTON».
2007/03: Fortune Maritime Services Ltd., (Kevser Maritime & Ship Chart), Panama. - «KEVSER II»
2009/00: Still in service/Fremdeles I fart.

<< Klikk for å gå tilbake til skipslista

---

M/S “Ringen”

Kallesignal: LACO2
Dimensjoner: Lengde 90,48 m. - Bredde 14,76 m. - Dypgang 7,80 m.
Bygget: Schiffswerft Korneuburg AG, Korneuburg, Østerrike 1972. Byggenr. 702. Leveringsmåned: Juni.
Motor: 1972 M.W.M. 3.000 BHK.  Bygget av Motorenw. Mannheim A/G, Mannheim.
Hastighet: Ca 14,5 knop
Tonnasje: Brt. 2.546 Net. 1.191 - Dødvekt 2.630.
1994: Brt. 2.586 – Net. 1.314.

HISTORIKK

1972/06: Levert til P/R Korneuburg (Peter Døhle Schiffahrts K/G), Hamburg, - «KORNEUBURG».
1972/00: Solgt til P/R M/S NAD King (Peter Døhle Schiffahrts K/G), Hamburg, - «NAD KING».
1975/00: Solgt til P/R M/S Atlantic King (Horst Zeppenfeld), Hamburg. «ATLANTIC KING».
1978/00: Omdøpt til: - «SHAIKAH AL QURAICHI».
1979/00: Omdøpt til: - «ATLANTIC KING».
1980/00: Overført til P/R M/S Atlantic King (Reederei Horst Zeppenfeld Gmbh &Co. K/G.
1981/00: Solgt til Harvey Container Ship Ltd., St. Johns, Newfoundland. - «BONAVENTURE II».
1984/00: Solgt til Hafskip H/F, Reykjavik, Island. Nytt navn: - «HOFSA».
1986/01: Solgt til Eimshipafelag Island G/F, Reykjavik, Island. Nytt navn: - «LAXFOSS».
1987/01: Solgt til K/S A/S RINGEN, Heimdal, Trondheim. Nytt navn: - «RINGEN».
1987/09: Innmeldt i NIS Nr.054   LACO2 - «RINGEN».
1987/11: Overført til KS AS Ringen Ship Management, (KS AS Ringen, Heimdal. - «RINGEN».
1988/09: Solgt til Sandnesship A/S, Sandnessjøen. - «RINGEN».
1990/01: Omdøpt til: - «GIMO CELTICA».
1990/04: Solgt til P/R Grøtting & Aune ANS, (Inge Grøtting, Åfjord), Tr.-heim. - «GIMO CELTICA».
1990/10: Omdøpt til: - «GIMO TRADER».
1992/09: Solgt til Marine Partner A/S, Trondheim. - «GIMO TRADER».
1992/12: Omdøpt til: - «MARINE TRADER».
1993/08: Overført til Marine Partner A/S, Nassau, Bahamas. - «MARINE TRADER».
1994/06: Solgt til P/R Heidi ANS, (Odd Wagle), Levanger. Nytt navn: - «NORUNN»
1994/09: Ommålt: Brt. 2.586 – Net. 1.341. - «NORUNN».
2002/08: Overf. til PR. Heidi ANS, (Odd Wagle AS, Oslo), Levanger. Nytt navn:- “LINDA».
2007/05: Overf. til PR. Heidi AS, (Rolf Wagle AS, Oslo), Levanger. - «LINDA».
2008/01: Overf. til Rederiet Heidi AS, (Rolf Wagle AS, Oslo), Levanger.«LINDA»
2008/11: Overf. til SIA Wagle Ltd., (Rolf Wagle AS, Oslo), Levanger. - «LINDA»
2014/07 : Solgt til Danmark for opphugging ved Fornæs Aps., Grenå. Ankom 24/07-2014.

<< Klikk for å gå tilbake til skipslista